– Jeg visste at jeg hadde det før de sa det, jeg kjente det igjen fra da pappa ble syk, sier Målfrid Rosåsen.
Målfrid ble 66 år i sommer. For en stund siden fikk hun diagnosen Alzheimer. Men den kom ikke overraskende på henne.
– Jeg visste det før de ga meg diagnosen, sier hun.
For siden faren hennes fikk Alzheimer, har hun tenkt at hun kom til å få det samme.
– Og nå har jeg fått det, sier hun.
Tabubelagt
Målfrid sitter i sofaen sammen med ektemannen gjennom 47 år, Svein Inge Rosåsen. De har valgt å være åpne om sykdommen, som de fortsatt opplever er tabubelagt.
– Kreft er annerledes enn demens. Demens er tabu. For demens handler om språk og ord. Og da kan noen tenke at du er dum, sier Målfrid.
Målfrid er utdannet hjelpepleier og jobbet lenge på Frivolltun før hun begynte på Langemyr skole. Der jobbet hun i 14–15 årene som miljøarbeider.
– Det var ålreit å jobbe der, sier Målfrid.
Klarte ikke å henge med
For noen år siden begynte hun å merke at hun ikke klarte å henge med på møtene på jobb. Hun slet også med å lære seg data.
Svein Inge begynte å legge merke til at hun husket dårlig, særlig de tingene som de hadde avtalt for kort tid siden.
– Hun husket ikke en bytur vi hadde avtalt for et kvarter siden, forteller han.
To tester på sykehuset ga ingen klare svar. Men på den siste testen så de det. En ryggmargsprøve viste tidlige tegn på Alzheimer. Da var det ingen tvil.
– Det er trist. Det er ikke noe greit, sier Målfrid ærlig.
Spesiell klokke
For fem år siden måtte hun slutte i jobben, og i vår fikk hun ikke lov til å kjøre bil mer. På armen har hun fått en klokke slik at mannen hennes kan se hvor hun er når hun er ute og går en tur. Det gir trygghet for begge to.
– Han har kontroll på meg, ler hun.
For Målfrid er glad i år gå tur, selv om retningssansen er blitt dårligere den siste tiden.
– Men jeg har fått beskjed om å være fysisk aktiv. Så jeg går hver dag. Jeg har ei god venninne som jeg stadig går sammen med, vi møtes hver onsdag for å finne på noe, sier hun.
Skulle reise mye
Med Målfrids diagnose ble pensjonisttilværelsen annerledes enn det de to hadde sett for seg.
– Det er noe dritt. Enkelt og greit. Men vi må bare gjøre det beste ut av det, sier Svein Inge. De smiler til hverandre, og latteren sitter løst.
– Og du kjefter ikke på meg, smiler Målfrid.
– Men det var ikke sånn vi skulle være pensjonister. Vi skulle ut og reise og kose oss, sier Svein Inge.
– Jeg vil ikke til syden mer. Jeg har aldri vært så god til å finne frem. Og det er jeg ikke nå i hvert fall, sier Målfrid.
Klar oppfordring
For en tid siden var de to og hørte på forfatter, foredragsholder, idrettsleder og Stabæk-fan Ingebrigt Steen Jensen. Han lever med Alzheimer og forteller om sykdommen fra scenen. Det han sa gjorde sterkt inntrykk på dem begge to.
For innimellom morsomme historier, kom han med en klar oppfordring.
– Vær aktiv, og åpen som en bok. Det har vi valgt å være, sier Svein Inge.
Hverdagen er på mange måter lik som før Målfrid ble syk. Hun lager mat, vasker tøy og fyrer i ovnen.
– Men sykdommen går ut over språk og orienteringsevne. Jeg kan bli frustrert, gjerne over de små tingene, som hvis jeg ikke finner det jeg leter etter. Da blir jeg irritert, sier hun.
På skole
Hver tirsdag er hun på Voksenskolen, i regi av Grimstad kommune. Der prater hun med andre i samme situasjon, de snakker åpent om sykdommen, lager lunsj, går gjennom hvilken dag og måned det er.
Svein Inge og de tre barna deres har gått på Pårørendeskolen. Over fem kvelder fikk de lære om kommunikasjon, ulike typer Alzheimer og rettigheter og krav som familien har.
– Det var så nyttige. Vi er glad vi gikk der, sier han.
– Det er viktig at ungene også er med på det, sier Målfrid.
Hun har en sykepleier som kommer hjem til dem en gang i måneden og prater med Målfrid om hvordan hun har det, og som følger med om hun trenger hjelpemidler. I tillegg blir hun fulgt opp av sykehuset.
Gjentar ting
– Jeg tenker jo på fremtiden, jeg blir jo dårligere, og sykdommen er uforutsigbar. Jeg merker selv at jeg har forandret meg. Jeg er blitt mer stille, sier hun.
Målfrid får innimellom høre at hun gjentar ting. Det gjør at hun snakker litt mindre.
– Jeg veier mine ord hvis jeg er sammen med mange mennesker, sier hun.
Men i det gamle huset deres i Holteveien på Landvik har Målfrid og Svein Inge det fint. Og i stedet for å dra til syden, som de hadde sett for seg, tar de en tur til Stoa og til Sverige. De er flinke til å nyte hverdagen og de fine stundene. De ler og smiler til hverandre.
– Humøret kan jo gå opp og ned. Det kan komme noen tårer av og til. Jeg kan bli irritert på meg selv, sier Målfrid.
– Men sånn er det for alle, Målfrid, sier Svein Inge
– Han sier hele tiden at han er glad i meg, smiler Målfrid og tar et godt tak i armen til mannen sin.
– Målfrid er fortsatt den samme som jeg ble kjæreste med da hun var 18 år. Vi har vært gift i 47 år, og det er fordi vi har det greit, sier Svein Inge.