Lesernes mening: Jeg leste nylig leserinnlegget fra Lisbeth Udjus og Line Ostad om Høyres tiltak mot skolevegring. Mens deres ord klinger positivt, har mine egne erfaringer som berørt part i denne saken gitt meg grunn til å stille kritiske spørsmål.

Allerede i 2015 ble «Fra rådhus til klasserom - sammen om kvalitet i Grimstadskolen» godkjent av kommunestyret i Grimstad. Dette dokumentet, som ikke inneholder konkrete løfter, skisserer klare mål for Grimstadskolen. Ambisjonen var å sikre at elevene oppnår høy kompetanse i grunnleggende ferdigheter og fag, samt skape et godt og trygt skolemiljø. For å nå disse målene ble det lagt vekt på tiltak som utvikling av lokale læreplaner, forsterket samarbeid med hjemmene og en dedikert satsing på lærings- og endringsledelse i klasserommene.

Skolesaken

I forkant av den store skolesaken som ble rullet opp i 2016, var det allerede kjent at mange av tiltakene og løftene hadde manglet reell oppfølging. Det ser ut som at de nevnte kandidatene har lent seg hovedsakelig på interne kilder i kommunen. Disse kildene har malt et rosenrødt bilde av fremgang, men realiteten har vist seg å være en annen.

Til tross for store økonomiske investeringer, som for eksempel til Læringsmiljøsenteret, ser vi ikke en tilsvarende forbedring av skolemiljøet. Tvert imot, med egne øyne ser jeg hvordan situasjonen har forverret seg, med «våre» skattepenger brukt uten synlig resultat.

Det er også bemerkelsesverdig at denne «kampen mot skolevegring» blir et sentralt tema nå, etter at partiet Sentrum satte det på dagsordenen. Jeg kunne ikke finne noen referanser til dette problemet i Høyres lokale program. Er dette en genuin bekymring fra Høyre, eller en reaksjon på den økende offentlige oppmerksomheten?

Brennhett tema

Og hva mer?

Under forrige valg var varslersaken et brennhett tema for Høyre. Den ble brukt som et viktig punkt i valgkampen. Men hva skjedde etter at Beate Skretting ble ordfører? Saken ble, til skuffelse for mange, lagt død. Er dette en trend vi kan forvente å se igjen? Bruker de alvorlige samfunnsspørsmål kun som trinn i valgkampløftene, for så å glemme dem når valget er over? Hva prøver de å oppnå denne gangen?

Barn og unge i Grimstad har lidd lenge. Mange har mistet verdifulle år av sin grunnskoleutdanning og har fått en skjev start på livet. Det er på tide å stille spørsmål ved hva som faktisk er oppnådd. For mange har denne kampen vært alt annet enn vellykket.

Det er våre barn og unge som betaler prisen. De fortjener handling – reell handling – ikke bare vakre ord.

Michael Olsen