Vi går snart inn i valgkampen før nye kommunestyremedlemmer skal velges for de neste fire årene 11. september.
Da bør vindkraft bli en av sakene som løftes opp i debatter og på partienes stands.
Selv om stortingsfolk og interessegrupper snakker varmt om vindkraftutbyggingens fortreffelighet, er det kommunepolitikerne som nå sitter i førersetet med hendene på rattet. Konsesjon kan ikke gis til nye anlegg uten at det er godkjent i kommunene etter plan- og bygningsloven.
En annen tungtveiende grunn er det brede folkelige engasjementet mot utbygging i hei- og naturområder. Meningsmålingen som InFact har gjennomført for Adressetidende viser også at motstanden er stor, i alle fall her i Grimstad.
61 prosent sier at de er negative, mens bare 25 prosent er positive. 14 prosent tilhører vet ikke-gruppa.
Samtidig pågår det en massiv kampanje for å lokke kommuner og innbyggere til å omfavne vindkraft. Åslaug Haga, leder av Fornybar Norge, hevder at «vindkraftanlegg er blitt kommunale pengemaskiner».
20 store turbiner vil gi 18 millioner årlig i kommunekassa, er budskapet. Haga har til og med spisset innsalget med å regne dette om til hjemmesykepleiere og lærere.
Er det staten som indirekte skal betale dette for at det skal bli lettere for kommunene å svelge en utbygging? Samtidig som den skviser den kommunale økonomien på andre områder.
Vindkraft er ingen holdbar løsning på verken energikrise, naturkrise eller klimakrise, men kan snarere forverre dem alle.
Kommunen må bruke sin styringsrett til å avvise naturødeleggelser i bytte mot ustabil kraft.
– Politikerne bør merke seg den store folkelige motstanden