Innsendt bidrag: Noen ganger er det best å ta seg tid. God tid. Hva med å dra på en fem mils sykkeltur på fire dager?
Innlandsperle
Yngstemann Henning på fem år hadde nettopp fått en ny sykkel. Og da ble det bestemt: Vi, en mor med sine to sønner, skulle dra på sykkeltur med telt i fire dager.
Men hvor hen? Far trengte bilen, for han måtte jobbe. Hva med å bruke en av hjembyens fineste sykkelruter? Da kunne vi bare starte og slutte turen i Grimstad. «Syndle rundt» på fem mil er en grønn innlandsperle, med idylliske bondegårder, bekker, vann og til dels lite trafikkerte veier. Helt perfekt for barnefamilier. Den skulle vi ta.
God drahjelp for sykkelen
Den gamle sykkelvogna og to store sykkelvesker ble pakket og hengt på mors sykkel. Dette var tungt! Hvordan skal jeg komme meg opp bakkene med det lasset, tenkte jeg? Selv om far kunne ikke hjelpe på denne turen, hadde vi et annet familiemedlem, som viste seg å være en bidragsyter uten like.
Hunden Alvin, en irsk rød og hvit setter, var den uuttømmelige «elmotoren» på sykkelen min. Ikke trengte han strøm for å lades heller, bare litt vann, mat og hvile. Så var han på igjen.
Sovnet til lyden av kattugle
Første dagen syklet vi ni kilometer til Gurebo gård langs fylkesvei 404. Her er det en del trafikk, men bilene passerte oss pene.
Gården er tilrettelagt for overnatting både på hytter og i telt. Siden vi bare brukte halvannen time opp dit, hadde vi god tid for å bade, hilse på alle dyrene, ro med båt, fiske, leke på lekeplassen og slappe av i sola.
Guttene fant fort noen lekekamerater, og det ble race på leketraktorer ned en grusvei. Teltplassen vår lå idyllisk til med utsikt over vannet, og vi sovnet til lyden av kattuglen.
Tøffeste delen av turen
Dagen etter dro vi ikke videre før etter lunsj, siden Gurebo er en eventyrlig plass for unger og samtidig fredelig og stille for voksne.
Vi syklet gjennom bygda Skiftenes og forberedte oss mentalt på den tøffeste delen av hele turen: Grøsle kleiver – en lang motbakke som ikke ville ta slutt for femåringen.
Mens Sondre på ti år tråkket lettbeint av gårde som en av geitene på Gurebo, ble det hardt for lillebroren Henning. Trille sykkelen, kjeks og oppmuntrende ord ble løsningen på denne oppgaven.
Midt i bakken følger du skilting mot Birkeland. Her sykler du på grusvei, og det er nesten ikke noe trafikk lenger. Ved Austertjenn ved Valborgland tok vi en fin og lang pause.
Bekk med rent vann
Deretter begynte vi å holde utkikk etter en egnet plass til teltet. Etter litt leting fant vi noe i nærheten av Austland.
Der var det til og med en liten bekk med rent vann. Middagen besto av både hjemmelaget turmat og nudler til barna. Men høydepunktet var nok pannekaker med sjokoladepålegg til kveldsmat. Etter litt høytlesing sovnet vi alle ganske fort denne dagen.
Bratte bakker
Dag tre fortsatte vi forbi Austlands- og Hundlandsvannet, og tok av til venstre mot Risdal. Herfra er veien asfaltert, og det går stort sett bare i nedoverbakke. Vær obs på at de siste bakkene ned mot Reddal er ganske bratte.
Før vi tok av til venstre for å komme til Lundesanden syklet vi ned til Reddal for å se om Ressursgården hadde åpent. Til stor glede sto isskiltet ved veien, som tydet på at vi var velkomne. For et hyggelig sted!
Her er det både gårdsbutikk og kafé, og vi lot oss friste med is, gjærbakst, brus og kaffe latte. Det smakte himmelsk etter noen dager på sykkel.
Mens minstemann lekte med noen biler fra kafeen, spilte Sondre og jeg to partier yatzy. Hunden Alvin brukte pausen som vanlig for en middagslur.
For et paradis
Fra Reddal Ressursgård er det to kilometer til Lundesanden. Der var det høyt vann og store deler av den svære stranda var oversvømt. Men på høyre sida går det en sti, vi kunne følge.
Den førte oss til den delen av stranda som var igjen. For et paradis! Lundesanden minner meg om gamle indianerfilmer og må være en av Grimstads vakreste strender.
Vi satt teltet opp på stranda, nøt sommervarmen og badet i det langgrunne vannet. På kvelden dukket plutselig pappaen opp med lørdagsgodt og Grimstadbrus til guttene. I teltet hadde vi plass til en til, og det ble koselig rundt bålet.
Syndlevannet blikkstille
Siste dagen våknet jeg halv seks, snek meg ut av teltet, tok et morgenbad og lagde meg en te på primusen. Syndlevannet lå blikkstille foran meg, og solen sto allerede på himmelen.
I slike øyeblikk kjenner jeg på en sjelefred kun naturen kan gi oss. Seinere ble det en god frokost med havregrøt, egg, bacon og kaffe. Så var tiden kommet for å dra hjem. Veien mellom Reddal og Grimstad kan til tider være ganske trafikkert, og det er lurt å bruke refleksvest under hele turen.
Vel hjem etter to timer ropte minstemann: «Takk for turen!». Takk for turen, ja! Den anbefales på det varmeste.
(Denne saken står på trykk i sommeravisen til Grimstad Adressetidende)
Ulrike Schenk