– Jeg syns det er veldig trygt og godt å ha han her hjemme. Da ser jeg hvordan han har det hele tiden, og selv om det ikke er så mye selskap i han når det gjelder det å prate, så er det et slags selskap i han likevel. Jeg vil mye heller ha han her enn å være hjemme alene, og jeg tror jo han har det best hjemme også, sier Gunvor Heldal.

For fem år siden merket hun at mannen slet med orienteringsevnen, og også førligheten.

– Han var litt ustabil en stund, og datt mye når han gikk fremover. Han ble bare verre og verre, og de to siste årene har han ikke klart å gå noe selv, forteller hun.

Sterkt redusert av sykdom

Legene har ikke helt klart å finne ut hva som feiler mannen, men i dag kan han ikke gå, han har tydelig en slags demenssykdom, og klarer ikke å prate noe særlig. Han forstår lite av det som skjer rundt han.

– De vet ikke med sikkerhet hva det er. Først snakket de om at det var en form for Parkinson, som gikk utover beina, PSP (Progressiv supranukleær parese). Og så har det jo også vært prat om Alzheimer og en demenssykdom som heter Lewy-legemer, forteller Gunvor.

Mistet en å spørre

Sykdomsbildet har forverret seg de siste fem årene, men de siste to årene har han vært nokså stabil.

– Det var en periode i starten at det var veldig vondt at situasjonene var som den var. Jeg mistet jo mannen min som samtalepartner, og jeg mistet en å spørre om råd. Man nå er jeg vant til det, og vi har det greit, sier Gunvor.

Sammen har ekteparet tre barn og 11 barnebarn. De er alle flinke til å besøke Torgeir og kona, og han kjenner dem alltid igjen, selv om han ikke klarer å si navnene deres.

For selv om Torgeir Heldal ikke klarer å prate noe særlig, selv om han ikke forstår det folk sier, og selv om han ikke klarer å bevege seg noe særlig, så følger han godt med på det som skjer.

Kaffe: Torgeir Heldal må ha hjelp til mye, men klarer å spise og drikke selv. Foto: Anna Torp Kvasjord

Har veldig gode øyne

– Han prøver jo å prate litt, men han sliter med å finne ordene. Men jeg syns han har vært stabil lenge nå, og jeg syns egentlig han har vært kvikkere i det siste enn på lenge. Han har veldig gode øyne, og følger med. Han har beholdt nysgjerrigheten sin, sier kona.

Torgeir Heldal er født og oppvokst i Reddal, og har drevet gårdsdrift i mange år. Det er tydelig at han er nysgjerrig på hva som foregår ute på jordene når vi besøker han. Fra stolen sin har han god utsikt, og han følger tydelig med på det som skjer. Han peker innimellom, og prøver å si noe. Kanskje ser han noe der, kanskje ikke.

Skryter av dagsenter-tilbudet

For to år siden begynte Torgeir Heldal å få hjelp av hjemmesykepleien en gang om dagen. Nå besøker de hjemmet fire ganger om dagen.

– Jeg klarer jo ikke løfte han selv, så de kommer her fire ganger om dagen. De er to stykker som får han over i stolen hans, inn på badet og i senga når han trenger det. De bruker heis og de kommer stadig med gode hjelpemidler som vi kan bruke. Vi har aldri måttet tigge om noe som helst, de bare kommer med det. Og så prøver de å øve på å gå med han. En går foran, og en går bak han, sier Gunvor Heldal.

– Fantastiske pleiere

Hun er svært begeistret for hjemmesykepleien, som hun mener ikke kunne ha vært bedre.

– Jeg er veldig fornøyd med hjemmesykepleien, de er fantastiske. De er alltid i godt humør, og selv om det er mange forskjellige som kommer innom, særlig om sommeren, så går det greit. Det er ikke så mange gangene de skal være her før jeg ser at Torgeir kjenner dem igjen. Noen av dem merker jeg at han har en ekstra god tone med, sier Gunvor.

To dager i uka blir Torgeir Heldal for øvrig også hentet med buss og fraktet til dagsenteret på Frivolltun. Det er et godt avbrekk i hverdagen for både han og kona.

– De er jo på turer nesten hver dag der, ja, de har til og med hvert på Ikea og kjøpt is. Det er heller ikke så lenge siden de var på båttur. Han trives veldig godt med det, og særlig på bussturene så følger han godt med, sier Gunvor og smiler.

Når han kommer hjem er han trøtt og vil sove- naturligvis. For Gunvor er også timene mellom halv ti og halv tre de to dagene i uka kjærkomne.

– Når han er på dagsenteret får jeg gjort mine ærend, så det er veldig greit. Det var litt tungvint i korona-tiden i vår da han bare var hjemme, forteller hun.

Stol: Torgeit Heldal sitter mye i stolen sin i stuen. Han har godt syn, og liker å se utover jordene i Reddal, hvor det stadig er aktivitet. Foto: Anna Torp Kvasjord

Ikke vært aktuelt med sykehjem

For Gunvor Heldal har det aldri vært noe tema å flytte mannen til et sykehjem. Hun trives med å ha han hjemme.

– Han er jo en veldig grei pasient. Han er sånn han alltid har vært, en veldig rolig type. Han er ikke noe masete, slik mange kan være. Det er jo mange som endrer seg i gemytt når de får en demenssykdom, men det har ikke Torgeir gjort. Han er seg selv, smiler hun.

Gunvor Heldal har en svært pleietrengende mann, men hun har ingen ønsker om å få mannen sin inn på noen institusjon.

– Jeg tror han har det best her hjemme, og jeg ville ikke ha hatt han på noe institusjon selv om det hadde vært plass. Så lenge jeg kan ta meg av han her hjemme, og så lenge jeg har hjemmehjelpen til å hjelpe meg så har vi det veldig greit. Jeg syns vi har et veldig flott tilbud i kommunen vår når det kommer til dette med hjemmesykepleie. Og de hjelper ikke bare han, de ser også meg opp i det hele. Sånn jeg ser det så trenger man ikke å være redd for å bli gammel i Grimstad, sier hun.