– Jeg har mye å ta igjen, det er nesten så det bobler over, smiler Siri Reke (52).
Hun har alltid vært kraftig, selv om hun i ungdommen drev med både håndball, fotball og svømming. Etter hvert utdannet hun seg også innen idrett.
– Jeg har alltid vært glad i idrett. Men som voksen ble jeg bosatt «langt inni skogen», og da jeg fikk barn ble jeg enda mer hjemmeværende. Det ble et mer stillesittende liv og kiloene kom snikende på. På et tidspunkt veide jeg 135 kilo, forteller hun.
Dårligere helse
Hun syns ikke hun har spist mye, men kanskje litt feil.
– Ofte spiste jeg bare en gang om dagen, og det ble mye kjapt, som en pose boller på jobb. Og jeg har prøvd å slanke meg mange ganger, sier hun.
Med stadig flere kilo på kroppen begynte helsa å bli dårligere.
– Jeg fikk problemer med knærne, og vondt i ryggen. Ryggen måtte jeg operere, og da ble det mye stillesitting. I 2013 fikk jeg kreft i nyrene, og måtte ta det mye med ro, forteller hun.
Hun ble stadig mindre sosial, innesluttet og deprimert.
– Jeg slet med helsa, sier hun.
Blodforgiftning
Siden 2000 har hun vært ansatt som lærer på Grimstad ungdomsskole, i fag som gym, kunst og håndverk og mat og helse.
– I gymtimene brukte jeg elevene til å vise de ulike øvelsene. Alt var et ork, jeg kom aldri à jour. Jeg hadde ikke noe overskudd, jeg prøvde bare å komme meg gjennom dagen. Det var tungt og vanskelig og jeg så mørkt på det. Og sa nei til alle sosiale forespørsler, sier hun.
Og så kom smellen
– Jeg fikk en blodforgiftning i mai for to år siden, det slet jeg med hele sommeren. Det var vekkeren, at nå måtte jeg snu livet. Da begynte hodet og tankegang å endre seg, sier Reke.
Ikke motivert
Hun skjønte at det var viktig at motivasjonen var på plass for at det skulle fungere.
– For jeg hadde jo prøvd før også. For ti år siden var jeg på et kurs for å lære og endre spise- og treningsvaner. Det hjalp ikke noe, for jeg hadde ingen motivasjon. Det å bevege seg og trene når man er stor, er veldig tungt, sier hun.
Bra opplegg
Hva som skjedde denne gangen, er hun usikker på. Kanskje det bare var en kombinasjon av rett tid og sted, og mye støtte fra jobben og legen.
– Jeg var på første samling i august for to år siden. Da var det samling på sykehuset i Kristiansand, på Kongsgård. Opplegget var helt perfekt opplegg, med støttespillere rundt meg og hyggelige folk i samme situasjon, sier hun.
Opplegget varte ett år, med hjemmelekser. I tillegg var psykolog, ernæring og lege inne i bildet for å snekre et godt opplegg. Det var også felles treninger.
Ble operert
Og programmet ga gode resultater. Det første året gikk vekta ned fra 135 til 104 kilo.
– Vi ble delt inn i to grupper, de som ønska slankeoperasjon, og de som ikke ønsket operasjon. Jeg ønsket det. Men for å få det, måtte man bestå kriteriene, som å trene en viss mengde hver uke, og spise riktig. Min linje gikk som den skulle, så jeg fikk operasjon, sier hun.
12. mai i fjor hadde hun en gastric bypassoperasjon på sykehuset i Arendal.
– Etter operasjonen var det kun drikke i 14 dager, så et par uker med kun most mat. Man bygger seg opp igjen. Nå klarer jeg ikke å spise store porsjoner, og jeg føler meg nesten aldri sulten. Jeg blir fysisk dårlig hvis jeg spiser for mye, forklarer hun.
Siden operasjonen har hun gått ned 35 kilo.
Mer sosial
– Det sosiale kom tilbake da vekta gikk nedover, alt ble så mye lettere. Jeg sier ja til å være med på gåturer og jeg har tatt opp igjen hobbyer. Nå er livet helt supert, sier hun.
Hun driver som hobbyfrisør og baker lefser, gjærbakst og kransekaker. Fra verandadøra selger hun til de som er interessert i år kjøpe. I høstferien skal hun til Sandnes for å ha bakekurs for ungdomsavdelingen i Sandnes Røde Kors.
– Jeg syr og strikker mye, og er på messer. Jeg har travle dager, men det trives jeg med, for jeg har så mye overskudd, sier hun.
Går rett forbi
Hun har fått mange positive tilbakemeldinger etter den store vektnedgangen, og opplever ofte at folk rett og slett ikke kjenner henne igjen.
– Folk går rett forbi meg på gata. Men det er nok ikke bare vekta som er annerledes, utstrålingen har nok også endret seg. Jeg smilte alltid før også, men ikke så ekte som nå, for jeg var mer sliten og hadde mer vondt. Nå har jeg ikke vondt noe sted lenger. Legen er veldig fornøyd, og jobben går lettere. Nå kan jeg vise elevene selv hvilke øvelser de skal gjøre. Og jeg kan til og med ut i spagaten, smiler hun.
Hun hørte aldri noen negative kommentarer om vekta da hun veide på det meste.
– Ingen sa noe. Men jeg merket at jeg ikke ble tatt seriøst, de som er tykke blir ofte ikke det, sier hun.
Ikke gi opp
Nå venter hun på hudoperasjon.
– Folk må ikke gi opp. Alt er mulig. En livsstilsendring er mulig, men man må ha gode støttespillere rundt deg. Og du må selv ta initiativ til å bli sosial og dra deg selv ut. Og så er det viktig å være litt tålmodig, se positivt på ting, like å prøve noe nytt. Nå er jeg blitt et ja-menneske, jeg har skiftet livsstil – og tankene rundt, sier hun.
Med sin historie ønsker hun å motivere og inspirere andre som kanskje står i samme situasjon.
– Jeg er stolt over det jeg har fått til. Derfor står jeg opp hver dag og ser meg i speilet og sier til meg selv at i dag er det lørdag, og lever etter det, sier hun.
Sykelig overvekt
Helene Thomassen-Alsaker, overlege i sykelig overvekt ved avdeling for fysikalsk medisin og rehabilitering, ved Sørlandet sykehus, forteller hvem dette opplegget er for.
– Det er for voksne pasienter med sykelig overvekt, det vil si BMI over 40, eller 35–40 med vektrelatert tilleggssykdom, som har forsøkt vektreduksjon i førstelinjetjenesten uten å lykkes, sier hun.
Opplegget består av et tverrfaglig team med lege, klinisk ernæringsfysiolog, sykepleier, fysioterapeut og psykolog.
500 henviste
Hvert år har de rundt 500 henviste fra Agder.
– Vi ser en generell økning av overvekt og fedme i befolkningen, sier Thomassen-Alsaker.
– Hvorfor fungerer det så bra?
– Vi fokuserer på tverrfaglig tilnærming, hvor vi individualiserer oppfølgingen etter behov. Mange opplever gruppebehandling som positivt, å treffe andre pasienter i samme situasjon, med samme målsetting. Men det forutsetter naturligvis motivasjon og vilje til å følge et behandlingsopplegg, og å gjøre endringer i livet sitt, sier hun.