- Folk har rett til sin mening, men det kan være lurt å la ordene ta en liten tur innom hjernen før man sier noe. Jeg har erfart det selv også. For du møter mennesker i en sårbar situasjon, som kanskje ikke trenger disse tankene, sier Kathrine Aas.

Pest eller kolera

Tilbake i 2009 kunne Kathrine kun se på det ene øyet da hun våknet en morgen.

– Det var på en fredag, og jeg husker at jeg bare så en stor grå runding. Tilfeldigvis skulle jeg på en synstest den dagen, for jeg skulle ha nye briller. Det viste seg at det nesten ikke var trykk på øyet. Jeg ble undersøkt godt og sendt videre til sykehus. Der ble det bestemt at jeg skulle legges inn, sier hun.

Der ble hun liggende i fire dager og gikk gjennom MR, ryggveskeprøve og mange blodprøver.

– Så kom legen inn til meg og sa at det enten er MS eller hjernesvulst. Da følte jeg det sto mellom pest eller kolera. Selv om jeg håpte det var MS, var det ikke positivt jeg visste om sykdommen, sier hun.

Hun gikk sykemeldt ganske lenge, mens hun fikk behandling for synsnervebetennelse. Etter hvert fikk hun synet tilbake. Etter et par ganger til med MR, fikk hun diagnosen MS i mars 2010.

– Jeg var akkurat fylt 30 år, og vi skulle gifte oss i juni. Mye av frykten min gikk på at Knut Terje skulle si at dette ville han ikke være med på. Det gjorde han heldigvis ikke. Han står støtt ved min side enda, sier hun.

Sårbar tid

I løpet av det året skjedde alt på en gang, diagnose, bryllup og graviditet.

– Det var et heftig år, på godt og vondt, innrømmer hun.

Vil hjelpe: Kathrine Aas er opptatt av å hjelpe andre i samme situasjon, og vil derfor belyse fordommene hun har fått servert opp igjennom årene, etter at hun fikk diagnosen. Foto: Janicke Yttervik

Hun synes det var en tøff diagnose å få, og synes ikke at fremtiden virket positiv.

– Samtidig så syns jeg det var viktig dette ikke skulle ryktes gjennom bekjentskaper, så mannen min og jeg satte oss i bilen og kjørte rundt til vennene våre for å fortelle om dette selv, sier hun.

Hun husker tiden som sårbar, og var redd og spent på hvordan de rundt ville reagere.

– Jeg husker at det var en som sa, at jeg kjenner ei som har MS og hun havnet i rullestol etter halvannet år. Det var vondt å høre. Men det bidro også til at jeg bestemte meg for at jeg skulle vise at man kan leve et godt liv med MS, både med og uten rullestol. Det er ikke noe mindre verdig liv for det om, sier hun.

Valgte å være åpen

I tiden som fulgte møtte hun likevel mye fordommer, fordi hun valgte å være åpen om diagnosen.

– Jeg har fått høre at jeg ikke kan gå på kino og se komedier fordi de med MS ler ikke, at jeg må løpe etter datteren mens jeg kan, og at jeg ikke kan gå til Gaustatoppen med denne sykdommen, at herfra og ut er det bare alvor, at det å være overvektig med MS er ingen god kombinasjon. Jeg vet at jeg bærer på noen kilo ekstra, for jeg har speil hjemme, sier hun ironisk.

Hun synes det er viktig å belyse disse fordommene hun har fått høre, for kanskje å kunne hjelpe andre i samme situasjon.

– Folk har sagt til meg at mannen min burde finne seg en ny dame, for nå var ikke jeg så mye å samle på lenger. Og da jeg for åtte år siden måtte fjerne livmora, og syns det var tøft når mulighet for flere barn forsvant, møtte jeg også fordommer. For vi ønsket å bli fosterforeldre, og hadde både tatt kurs og sett behovet, men med min diagnose ble jeg ikke vurdert en gang. Det er trist, at diagnosen definerer meg om jeg er en god mamma eller ikke. Det var vondt, sier hun.

Gode dager

Dette har blitt en kampsak for henne, for hun ønsker at folk skal tenke litt mer på hva man sier.

– Vi trenger ikke å forstå alt sammen, men vi må vise respekt, sier hun.

Av og til føler hun at folk spør hvordan det går med sykdommen, og at Kathrine blir glemt.

Leder: Kathrine Aas hare vært engasjert i MS-foreningen i Aust-Agder, og satt som leder i flere år. Det synes hun har vært utrolig lærerikt. Foto: Janicke Yttervik

– Det er selvfølgelig dager jeg sliter, men de er det få av. Det er flest gode dager. Jeg må ta hensyn, men sykdommen styrer ikke dagene mine. Jeg blir fortere sliten, både av støy, kaos og stress. Å gå på en fotballkamp er gøy, men jeg kan ikke gjøre det så ofte. Jeg har dager jeg bare vil være inne, har dårlig søvn, og er sliten. Da holder jeg meg hjemme. Men har flest gode dager, hvor jeg går tur i skogen, er på kafe, og treffer gode venner. Og jeg er ikke bekymret for fremtiden, jeg føler meg heldig til tross for diagnosen. Jeg bor i Norge, og har sykehus i nærheten, og de som jobber der gjør jobben sin så inderlig bra. Jeg får ikke applaudert de nok, skryter hun.

Med i forening

Da hun var nydiagnostisert ble hun med i MS-foreningen i Aust-Agder. Der opplevde hun at det trengtes en ny giv. Det endte med at hun ble med i foreningen, og satt som leder i flere år.

– Ønsker man en endring så bør man være med på å skape den. Så det har vært utrolig lærerikt, jeg har vært på seminarer, snakket med interessante og fine folk i samme situasjon, og hørt på foredrag. Målet har hele tiden vært at fordommene skal bort, og at man skal møte andre med respekt og åpenhet. Still spørsmål om du lurer på noe. Prøv å se det fra den andre siden. Det har blitt noen gode vennskap ut av at man har gjort nettopp det, sier Kathrine.