Lesernes mening: I den intense diskusjonen om de høye strømprisene er det bred politisk enighet om én ting: Norge må få tilgang til mer elkraft. Dette er i overensstemmelse med NVEs prognose som legger til grunn økt kraftforbruk fra 138 TWh til 174 TWh i 2040, altså en økning på 36 TWh. Rapporten angir en økt produksjon på 28 TWh for samme periode. Kraftoverskudd på 20 TWh blir dermed redusert til 12 TWh.
Sikkerhet
Økningen skal bestå av vannkraft (11 TWh), vindkraft på land (4 TWh), vindkraft til havs (7 TWh) og solkraft (6 TWh). Kostnadene blir store, både miljømessig, økonomisk og politisk. Følger vi denne planen svekkes Norges kraftforsyning. Det er også tvil om disse planene faktisk vil føre til at man når klimamålene. Det å forkaste kjernekraft uten seriøs vurdering er derfor uansvarlig.
Sikkerhet for kjernekraft ligger på nivå med sol- og vindkraft som "sikrest i klassen" med henholdsvis 0.02, 0.03 og 0.04 dødsfall pr. TWh. Vannkraft ligger ca. 40 ganger høyere. Når kjernekraft fortrenger bruk av fossile energikilder vil menneskeliv bli spart på grunn av redusert luftforurensning.
Kostnad
NVE har estimert kostnader for ulike kraftproduksjoner, men kostnaden for kjernekraft er beregnet på 40 års økonomisk levetid selv om kjernekraftverk varer i 60–80 år. Det betyr at kostnaden blir vesentlig lavere enn beregnet. Standardiserte løsninger gir ytterligere kostnadsreduksjoner. Kostnadene kan derfor komme ned mot 30 øre /kWh der amerikanske kjernekraftverk ligger i dag. I motsetning til fornybarkraften er kjernekraft væruavhengig, mens for fornybarkraften må man legge til kostnadene for balansekraft (kraftproduksjon som må være tilgjengelig når det ikke båser og/eller er sol).
Kompetanse
Norge behøver ikke å utvikle ny teknologi for å ta i bruk kjernekraft. Vi må benytte oss av ferdige konsepter. Norske universiteter, høyskoler og forskningsinstitusjoner har verdifull kompetanse innen nukleær fysikk, kjemi og materialteknologi. Industrien har solid kompetanse innen materialteknologi, kjemi, verkstedindustri, prosjektstyring, m.m. I tillegg har vi et av verdens mest avanserte fagmiljøer innen kontrollrom-teknologi og simulering av kjernekraftverk (Institutt for Energiteknikk). For bygging kan vi importere nødvendig kompetanse på samme måte som da olje og gassindustrien var i sin støpeskje.
Det er flere alternativer til aktuelle leverandører. Sørkoreanske KHNP med sin APR1400 benytter velkjent teknologi med videreutviklede sikkerhetssystemer (Gen III+). De forente arabiske emirater har to i drift og de neste to leveres i 2023/2024. Årlig totalproduksjon blir på ca. 45 TWh. Totalprisen for disse 4 reaktorer er ca. 250 milliarder NOK. Egypt, Bangladesh og Tyrkia har også kjernekraftverk under konstruksjon. Norge er ikke dårligere rustet enn disse nasjonene for å ta i bruk kjernekraft.
Det utføres mye forskning og utvikling innen kjernekraftteknologi som kan gi nye reaktortyper. Disse utnytter brenselsråstoffet inntil 100 ganger mer effektivt enn dagens reaktorer. Hvis Norge tar del i denne utviklingen vil vi kunne skape stor industri som kan ta over etter olje- og gassindustrien.
Avfall
Norge står nå med opprydningsarbeid etter 70 år med reaktordrift i Norge. En oppgave som skal gjøres av Norsk Nukleær Dekommisjonering (NND). Dette arbeidet innbefatter både mellomlager og til sist deponi av radioaktivt materiale. Nasjonale og internasjonale regler krever at brukt avfall fra IFEs virksomhet, 17 tonn, må lagres og deponeres i Norge. Sverige og Finland har allerede utviklet teknologi for trygg lagring av brukt brensel dypt nede i stabilt grunnfjell. Dette er løsninger som også Norge kan benytte seg av.
Norge må lage et slikt deponi for allerede eksisterende brukt brensel fra de nedlagte reaktorene. Derfor vil det ikke være stor ekstra kostnad eller utfordring om dette skal dimensjoneres til også å ta imot brukt brensel fra kommersielle kjernekraftverk.
Brenselet i en kjernekraftreaktor tas ut etter å ha stått i rektoren i 4–5 år. Det brukte brenselet skal så lagres i et kontrollert basseng i ca. 30 år før det skal overføres til et deponi. Det vil derfor være rikelig med tid til å bestemme hvordan dette skal ivaretas i Norge.
Tidsperspektiv
Kjernekraft vil ikke kunne løse dagens energikrise fordi feilslått kraftpolitikk vil ta mange år å rydde opp i, uansett teknologi. En del av Norges befolkning har allerede innsett kjernekraftens fortrinn. Folkeopplysning vil vise folk at dagens kraftpolitikk er basert på fordommer grunnet manglende kunnskap. De politiske partiene bør kunne ta et klart standpunkt om bruk av kjernekraft innen stortingsvalget i 2025.
Blir det politisk vilje, må Stortinget og regjeringen raskt ta beslutning om den videre prosessen for plassering, godkjenning og bygging. Brukes kjent reaktorteknologi, slik som de koreanske reaktorene, kan byggetiden komme ned i 7 år.
Mange nye typer reaktorer er under utvikling (Gen IV – reaktorer). Mange utviklere tar sikte på at prototyper står ferdig i 2030. Enkelte av disse nye reaktortypene har stort potensial i Norge, blant annet ved å kunne utnytte thorium som brensel.
Norge har en av verdens største forekomster av thorium og vi har enda mer uran i havet. Med disse forekomstene kan det produseres energi som tilsvarer minst 10–100 ganger all energi fra olje og gass i Nordsjøen. Det vil selvsagt kreve store investeringer, men det vil sikre at Norge forblir en energistormakt. Det var slik vi bygde olje- og gassindustrien, og det er slik vi må bygge Norges neste industrifundament.
Dette er en investering vi plikter å ta for dagens barn og ungdommer slik at Norges velstand vil bestå etter at de store inntektene fra olje- og gassproduksjonen i Nordsjøen tar slutt.
Svein Nøvik og Jan Emblemsvåg
Svein Nøvik er cand. real, kjernekjemi, fra UiO. Har arbeidet i 12 år som prosessingeniør og laboratorieleder i treforedlingsindustrien (Borregaard og Norske Skog) og 20 år som forsker på reaktorbrensel ved Institutt for Energiteknikk.
Jan Emblemsvåg er professor ved NTNU i Ålesund. Han har siden 2004 hatt flere lederstillinger i industrien og bistillinger i akademia. Han har sin utdanning fra Norges Tekniske Høyskole og Georgia Institute of Technology.