Lesernes mening: Åpent brev til Grimstad kommune som skoleeier, skoleledere og folkevalgte.

I Grimstad Adressetidende 18. februar leser jeg at Ellen Brunborg som er rektor ved Grimstad ungdomsskole synes det er hyggelig lesning at Grimstad skole ligger under lands- og fylkesgjennomsnittet på mobbetall offentliggjort av elevundersøkelsen. På 10. trinn rapporterer 6,2 prosent at de blir mobbet. Det er fortsatt 6,2 prosent for mye og for de elevene det gjelder er det inderlig vondt å være en del av denne prosenten. Det er ikke hyggelig at disse tallene blir omtalt slik. Man må slutte å omtale mobbetall som hyggelig lesning så lenge tallet er høyere enn null.

Hån mot elevene

På Drottningborg ungdomsskole og Holviga ungdomsskole er begge rektorene overrasket over de høye mobbetallene på deres skoler og mener at det er et stort sprik mellom skolens egne undersøkelser og elevundersøkelsene.

Rektor ved Holviga ungdomsskole, Tor Helge Olsen, uttaler at han senket skuldrene litt når han så at skolens egne undersøkelser hadde lavere mobbetall enn elevundersøkelsen.

Det er en uttalelse som er en hån mot de elevene som står i dette.

Realitetsorientere

Roald Abrahamsen som er rektor ved Fevik skole sier at de har gjennomført en ikke-anonymisert spørreundersøkelse ved skolen hvor denne også viser lavere tall enn elevundersøkelsen.

Han forteller også at de på denne måten finner ut hvilke elever som er involvert, hva slags mobbing som forekommer og får kartlagt læringsmiljøet.

Men her har jeg behov for å realitetsorientere disse rektorene. Ved elevundersøkelsen vet jeg at det er underrapporterte tall fordi det sitter mange barn og unge hjemme som ikke klarer å gå på skolen fordi de blir utsatt for psykisk og fysisk vold på skolene. Dette fraværet kalles ufrivillig, fordi de skulker ikke, men de ville gjerne deltatt på skolen om skolen var et trygt sted å være. Disse elevene får ikke tilbud om å delta på elevundersøkelsen.

Jeg vet også at elever sitter ofte tett i klasserom og ikke alle tør svare ærlig. I dag blir barn og unge kalt for snitcher hvis de blir tatt i å fortelle voksne om mobbing. Mange tør ikke å fortelle i frykt for konsekvenser fra medelever. At den ikke-anonymiserte undersøkelsen som ble gjennomført ved Fevik skole viste lavere mobbetall enn elevundersøkelsen er derfor ikke overraskende.

Drottningborg ungdomsskole: Silje K. Couling-Aas mener pandemien var en kjærkommen pause for mange elever. Den kan heller ikke forklare høye mobbetall på Drottningborg ungdomsskole, skriver hun i innlegget. Foto: Beate H. Mikkelsen

Pandemien var kjærkommen

Rektor ved Drottningborg ungdomsskole, Frank Haukeland, mener at pandemien og hjemmeundervisning har hatt en negativ innvirkning for hvordan elevene omgås.

Hvordan vil han da forklare at mobbetallene var i Grimstad for skoleåret 2021/22 8,4 prosent mot i 2022/23 17,6 prosent på 7. trinn? Og på 10. trinn 5,8 prosent i 2021/22 mot i 2022/23 11,3 prosent?

For mange elever var pandemien en kjærkommen pause fra utrygge skolemiljø.

Men pandemien kan ikke forsvare seg, og det er derfor praktisk at den får skylda for offentlig systemsvikt, den ser jeg mange fagfolk bruker. Når barn og unge blir utsatt for psykisk og fysisk vold i skoletida så er det offentlig omsorgssvikt, og hvorfor ringer ikke da alarmklokkene like høyt som om det var omsorgssvikt i et hjem?

Henger ikke i hop

Ansatte i skoler, skoleeiere og politikere må slutte å bagatellisere systemsvikten de er ansvarlige for. Videre sier Haukeland at de tar tallene på alvor, samtidig som det ikke henger helt i hop for oss da alle elevene svarer at de trives godt eller svært godt.

Det gjelder også elevene involvert i mobbesaker i følge Haukeland. Her bagatelliserer Haukeland igjen når han sier at det ikke henger i hop og hvem elev har lyst å rekke opp en hånd og varsle når konsekvensen kanskje er rundjuling i etterkant?

Skal Haukeland klare å gjøre noe med dette, må han forstå hvordan elever håndterer dette seg i mellom og slutte å bagatellisere.

Ni av ti som klager til Statsforvalteren på mobbing i skolen får medhold. Klagene havner på Statsforvalterens bord når barn og foreldre ikke opplever at skolene gjør nok i mobbesaker.

Hva gjøres?

Kommunalsjef Anne Grete Glemming har ikke noe klart svar på hvorfor det er mer mobbing i Grimstad enn det mobbetallene viser på landsgjennomsnittet.

På om elevene har blitt mobbet av lærere svarer 3,2 prosent av 7. klassingene ja på dette og i 10. trinn 5 prosent. Det er ekstremt lavmål når voksne på skolen mobber elever.

Hvordan blir dette håndtert av kommunen? Kommunen er i gang med en plan for å forebygge mobbing, og det er en nasjonal føring og henger sammen med barnevernreformen, sier Glemming. Når startet dette arbeidet? Hva går dette arbeidet ut på? Hva slags trender er det Glemming mener de følger med på og oppdaterer seg på?

Dette er veldig alvorlig og Grimstad kommune har hatt en praksis med å melde familier til barnevernet som kritiserer skolen og kommunens arbeid i mobbesaker. Barnevernet har ikke mandat til å løse skolesaker og Kjersti Toppe vår barne og familieminister var klinkende klar på at dette ville hun ha slutt på i august 2022.

https://www.vg.no/forbruker/helse/i/L5yWQ4/skolevegring-meldes-til-barnevernet-en-uheldig-praksis

Vet Grimstads folkevalgte hva dette arbeidet til kommunen går ut på, og hvor mye tid og penger det er lagt i dette arbeidet for å bekjempe mobbing? I kommuneanalysen til Unicef i 2022, brukte Grimstad kommune i grunnskolen 26 % mindre i driftsutgifter per barn fra 6-15 år enn landsgjennomsnittet, og på investeringsutgifter per barn fra 9-15 år brukte Grimstad kommune 90 % mindre enn landsgjennomsnittet. https://www.unicef.no/vart-arbeid/norge/oppvekst/kommuneanalysen/sokemotor

Det er også flinke folk på skolene i Grimstad, men jeg er kjent med at det for ansatte koster å varsle og det blir ikke alltid tatt godt i mot hos skoleledelse og skoleeier som er Grimstad kommune. Det er behov for holdningsendringer i Grimstad kommune. Det må bli slutt på bagatellisering, og mobbing må prioriteres hver eneste dag gjennom handling og konsekvenser. En god start hadde vært å lytte til de som har skoene på.

Silje K. Couling-Aas