Lesernes mening: Det skjer en uetisk utnytting av pårørende i kommunens omsorgstjeneste. Hvor omfattende dette er får vi kanskje aldri vite. Mange er redd det skal straffe seg å si ifra. Den 22. september er Pårørendedagen. Dagen for informasjon og refleksjon.

Pårørende er selvsagt en stor og sammensatt gruppe. Men man regner med en andel av befolkningen på 36 prosent, altså 1,5 millioner over 18 år. «Pårørendeundersøkelsen 2021-22», som Opinion gjorde for Helsedirektoratet, er avslørende. Men den synes gjemt i en skuff.

De mest sårbare er også definert i Nasjonal helse- og sykehusplan og i regjeringens pårørendestrategi: Det er pårørende til barn og unge, personer med alvorlige psykiske lidelser og rusproblemer og personer med kroniske lidelser og «skrøpelige eldre».

Overlever ikke uten pårørende

I en tid med både underbemanning, mangel på helsepersonell og en voksende eldrebølge, skulle man tro at det var en god samfunnsinvestering å ivareta de pårørende slik at ikke flere må melde pass. Helse-Norge overlever ikke uten de pårørende.

Jeg vil ikke fokusere på egne erfaringer, men i mitt nettverk av pårørende er det noen kritikkverdige forhold som går igjen:

1. Kommunen utnytter arbeidskraften til pårørende slik at det går både på helsa og økonomien løs. Mye av dette er skjult, da det ikke finnes i noen statistikker at man for eksempel dropper den utdanning man ønsker, eller tar seg en enklere og ikke prioritert jobb for at man kan makte omsorgsoppgavene. Kjærligheten pårørende har til sine nære og omsorgstrengende blir ikke sjelden utnyttet kynisk, slik at omsorgspersonene etter hvert må sykmelde seg. Det er både inhumant og dårlig samfunnsøkonomi.

2. Manges erfaring er at samarbeidet med kommunen preges av manglende kunnskap, manglende informasjon, manglende pårørendeinvolvering og ikke minst en grunnleggende manglende respekt for den kunnskap de nærmeste pårørende har, både om den omsorgstrengende og hvordan familien skal unngå å møte veggen. Det er, også ifølge Helsedirektoratet og nevnte rapport, en mangelvare at pårørende underkjennes som en kompetaseresurs. I stedet utnyttes arbeidsressursen på og over grensen for det forsvarlige.

3. Nødvendige innsatsområder rapporten ser er nødvendig, er «tidlig identifisering og ivaretakelse, bedre informasjon, opplæring og veiledning, forutsigbare og koordinerte tjenester, tilstrekkelig støtte og avlastning, familieorienterte tjenester og pårørendemedvirkning». Dette er selvfølgeligheter, men tydeligvis ikke for kommunene, ut fra brukererfaringen. Pårørende setter følgende tre på topp på sin behovsliste: økonomiske ytelser/støtteordninger, informasjon om rettigheter og det å bli sett og lyttet til.

Asymmetrisk maktforhold

Så kan man stille spørsmålet om hvorfor ikke flere klager, selv om mange gjør det. De to åpenbare svarene henger sammen. Det er et asymmetrisk maktforhold mellom kommunen og den pårørende. Kommunen bestemmer og pasienten og den pårørende, de avhengige av hjelp, skal vise takknemlighet, ikke være til bryderi eller opponere. Denne makten utnyttes altfor ofte på tvers av pårørendes ønsker og behov. Da oppstår det gjerne en konflikt, som i andre omgang får kommunen til å stemple omsorgspersonen som vanskelig eller plagsom, – og det noteres «uønsket atferd». Noen opplever da mer eller mindre skjulte sanksjoner i relasjonen og oppfølgingen. Og pasientens og pårørendes rettigheter forsvinner i tåkeheimen. Plutselig blir mangel på avlastning, mangel på omsorgsboliger og mangelfulle tjenester et problem, og pårørende må igjen ta større ansvar.

Til syvende og sist handler dette om rangering av mennesker. De erfarer at fine mål om likeverdighet forsvinner i praksis.

Saka Maljicai, pårørende