Lesernes mening: Kvinnehelse er underprioritert, men innen mental helse er vi kanskje et par skritt foran. Vi er i hvert fall flinkere til å oppsøke hjelp. Flinkere til å si ifra når ting er vanskelig. Men hvorfor er vi det?

Selv om vi på likestillingsfronten har begynt å bevege oss i riktig retning, så henger fremdeles utdaterte kjønnsstereotypier igjen. Ideen om at menn alltid skal være stoiske – fornuftsbaserte fremfor følelsesdrevet, aldri gråte og aldri vise tegn på «svakhet» lever enda. 50-talls mannen med hjemmeværende kone er kanskje ikke idealet lengre (heldigvis), men de tradisjonelle kjønnsrollene er der fremdeles. De har bare utviklet seg til å passe inn i et mer moderne samfunn.

Altfor ofte hører jeg «det kom som et sjokk» når noen tar livet sitt. Han virket jo så glad? De hadde jo snakket sammen dagen før, og da var han i godt humør. Hvorfor sa han ingenting?

Spørsmålet er: har vi skapt et åpent samfunn hvor det føles trygt ut å si ifra?

Større fokus på tiltak

Det trengs store endringer. Vi trenger bedre hjelpeapparater, kompetanseheving og større fokus på forebyggende tiltak. Mye må løses med økte ressurser til psykisk helse, men mye kan og må gjøres på individnivå også.

Som kvinne møter jeg på mange utfordringer i hverdagen, mye som menn ikke kan relatere til. Men likestillingskampen handler like fullt om å se menns utfordringer. Der henger vi etter.

Jeg skjønner godt at mange menn sliter med psyken, kanskje spesielt de unge. Presset om å passe inn er høyt, men vi snakker ikke godt nok om det. Kvinner har ikke monopol på skjønnhetspress, men vi snakker ikke like høyt om menn som utvikler et usunt forhold til kropp, trening og mat. Fordi menn er i mindretall, blir det fort stemplet som et «kvinneproblem» når det i realiteten er et samfunnsproblem.

Jomfrudom, en teit sosial konstruksjon som historisk sett har blitt brukt for å dømme hvor «ren» en kvinne er, er nå noe vi pålegger menn skam for å ikke ha «mistet» tidlig nok. Du har en lav bodycount (antall personer du har ligget med)? Nei, da er du fort taper da.

Vi har ikke vært gode nok

Voksenlivet er ikke mye annerledes. Det handler like fullt om å være «innafor» og hvordan andre ser på deg. Livet er fylt av uskrevne regler og forventninger å leve opp til. Men når vi aldri adresserer dem, når vi aldri stiller spørsmål og utfordrer tankene bak disse reglene og forventningene, så bidrar vi til å legitimere dem. Det hjelper lite om alle egentlig er kritiske til noe, dersom ingen sier noe.

Nei, vi har ikke skapt et åpent samfunn hvor det føles trygt ut å si ifra. Vi har ikke vært gode nok til å utfordre samfunnsskapte holdninger om at kvinner er gode på følelser, menn er ikke. Jeg ser det altfor ofte i mitt eget daglige liv. Flere ganger har jeg vært kamerater og kjærester sin psykolog, fordi guttegjengen «snakker ikke om slike ting».

Tving deg ut av komfortsonen

Alle har en psykisk helse, også menn. Alle har behov for å bli sett og hørt. Ingen skal måtte bære på alt det vanskelige livet byr på helt alene, fordi det er forventet at man holder kjeft og lider seg igjennom det i stillhet. Følelser er ikke synonymt med svakhet. Det er en naturlig del av å være menneske, uavhengig av kjønn.

Men for at åpenhet skal bli normalisert, må vi tørre å ta noen grep. Det må bli normalt å spørre. Normalt å lytte. Normalt å se litt nøyere etter. Tving deg ut av komfortsonen din. Det er altfor lett å se en annen vei når du mistenker at noen sliter, fordi du ikke vil være påtrengende. Men kanskje det den personen virkelig trenger, er å bli sett.

Kanskje det er kleint å snakke om følelser. Kanskje det er ubehagelig å spørre kompisen din om hvordan han har det. Men det er sånn vi skaper åpenhet. Vi kan faktisk ikke legge alt ansvar over på dem som sliter, og forvente at de alltid skal gi beskjed når de har det vanskelig. Depresjon medfører mye skam og isolering, og for mange er det umulig å ta steget hvor de ber om hjelp. Men jeg kan love deg at de kunne ønske at noen så dem, og tok seg tid til å lytte.

Å bli sett og forstått er et grunnleggende behov hos oss. Fjorårets tema for Verdensdagen for psykisk helse er enda like relevant: løft blikket.

Renate Løland