Vår reporter Baard Larsens alter-ego, «Mann 45», skriver her om savnet etter sjølivet når båten er kommet på land for vinteren.
KOMMENTAR: Båter hører hjemme på sjøen, og jo kortere tid de ligger i opplag, jo bedre. Det er jo rett og slett folkehelse å kunne komme seg ut en time eller to på sjøen, og bare logge hjernen av.
Etter at båten kom på land i slutten av oktober i fjor, grunnet dårlig utbytte på hummerfisket, er det vel i vintermørket bare Jonas Gahr Støre som har følt seg like nedstemt i perioder. Han på grunn av meningsmålinger. Undertegnede på grunn av savnet av båt og sjø.
Men lykke. Den 12. februar, takket være en velvillig gammel «kjenning», som det heter på politispråket, kunne endelig Golf 00 sjøsettes igjen. En måned tidligere enn i fjor, og bare 3,5 måneder etter at den ble tatt opp.
Det å kunne ta seg en tur på sjøen etter jobb, før jobb, eller mellom noen vakter, er jo bedre enn noe annen medisin som fastlegen kan skrive ut. Å farte rundt i skjærgården i Grimstad i time etter time, lete etter fiskeplasser og bare nyte livet, er ubeskrivelig.
Veldig fornøyd med at den gamle svanen var på vannet igjen, tok det ikke lange tiden før gamle tabber var glemt. For det er jo en strålende ide å sette ut en ruse eller to, og kanskje også slå til med et garn. Søndagsmiddagen skal sikres. Tenkte jeg. Min kompis, også kjent som Kokke-Larsen, var skeptisk. Magne vet hvordan mine lure planer pleier å gå.
Like optimistisk som en politiker før valget, plukket jeg ut et par områder i Grimstads skjærgård, hvor det kunne være fine forhold for rødtorsken. Og siden jeg aldri blir klok av gammel skade, havnet både ruse og garn i sjøen.
– Dette må jo bare bli bra, var min konklusjon.
– Skeptisk. Det ender nok med terningkast 1, mente kokken.
Søndag morgen, mellom morgenvakta og ettermiddagsøkten, var det bare å sette kursen mot båten. Drøyt fire grader i luften, bare 3,5 grader i sjøen, lett vind og strålende sol. Rett bort og trekke garnet først. En fin flyndre, som dog var for liten. En liten sei som neppe hadde mettet katta til naboen. Det ble beholdningen. Heldigvis ingen krabber.
Så da var det bare å sette kursen for rusen, som var satt i et område med en del tang og tare. Her måtte da rødtorsken være å finne. Ifølge smartbøye-appen til Innomar, som jeg gladelig betaler 750 kroner i året for å bruke, så hadde ikke rusen beveget seg mye i uværet natt til lørdag.
Men alt som var å finne i rusa var mange mindre glassmaneter. Og en panserulke. Pluss en sluk! Ikke mye å bli mett på det der. Men min far hadde, selvsagt i ettertid ettersom jeg aldri spurte om råd først, forklaringen.
– Rusa står alt for dypt om det er sju-åtte meter. Nå som det er så kaldt i vannet, kan du sette den nesten så grunt at du ser toppen av den største ringen til rusa over vann. En meter dypt er fin for rødtorsken, var veteranens konklusjon.
Nå skal sjøkartene over Grimstads skjærgård, sammen med luftfoto/dronefoto, virkelig finstuderes. Så fort det er klart for turnusfri, blir rusen flytta. Og garnet satt ut på nytt.
Som den evige optimist, hvor man kan håpe at jeg nå har lært av tidligere feil, så lever fortsatt drømmen om egenfanget rødtorsk til middag. Kanskje det også bli prøvd dorjing etter sjøørreten.
Der resultatene blir bedre enn terningkast 1....
PS: Etter tips fra lokalkjente, tok det seg opp i starten av mars. Både flott torsk og stor kreps har gått i havfisketeinene. Også rusa har gitt fangst, etter høvdingens råd. Så nå er humør og terningkast på vei opp. DS.
Mann (45) jakter på eksklusiv delikatesse
Mann (45) tester fiske etter tinnhummer
Mann (45) tester endelig koronavaksine
Mann (45) tester korona-testing: Det er positivt å være negativ
Mann (45) tester rekkeviddeangsten
Mann (45) har havnet på kjøret
Mann (45) på bærtur ved Syndle