Sykkeltur: Beate Sommer syklet fra Lindesnes til Nordkapp, sammen med Stine Sofies Stiftelse. Foto: Privat

Kjempet seg ut av skyggen fra en barndom med vold og overgrep

Beate Sommer har hatt en barndom preget av seksuelle overgrep, vold, mobbing og trakassering fra sin egen far, og en mor som ikke grep inn. Men Beate nektet å la en vond barndom ødelegge livet som voksen.

– Overgrepene startet med storesøsteren min, og da hun ikke var så liten lenger så stoppet det med henne, forteller Beate. Når søsteren var blitt større var det Beate som ble ropt inn på soverommet til faren.

– Vi var vel lettere å håndtere når vi var små, tror hun.

Gamle minner: Beate Sommer som liten jente. Bildet av den lille jenta med dukken er brukt både i boken og filmen om barndommen. Foto: Privat

Hjemme med faren

Beate Sommer er født i 1963, og vokste opp med mor og far og tre søsken, en storesøster og to eldre brødre. Det var en ganske vanlig familie, med en arbeidende og sosial mor og en far i full jobb som bilselger, med god kontakt med andre.

– Mor jobbet en periode både kveldsvakt og nattevakt på et sykehjem. Hun hadde et sosialt liv og var mye på farten, husker Beate.

Da var Beate og søsknene hjemme med faren.

1. klasse: Beate Sommer avbildet som førsteklassing på klassebildet. Hun tenker ofte på at hun ikke ser glad ut. Foto: Privat

– Jeg tenker kanskje at jeg var tre-fire år da det startet. Det er et lite menneske, sier en preget Beate.

På den tiden delte hun rom med brødrene sine. Hun hadde ofte lagt seg når faren ropte på henne fra soverommet sitt.

– Jeg husker at jeg en gang lot som jeg sov, men brødrene mine ble så lei av maset hans at de sa jeg måtte gå inn til han, så de kunne få sove videre. De visste ikke hva jeg gikk til, sier Beate.

Faren tok henne rett som det var med inn på soverommet etter at de andre hadde sovnet, når mammaen ikke var hjemme.

Oppgjør: Beate Sommer har tatt et oppgjør med barndommen sin fordi hun nektet å la den ødelegge voksenlivet. Foto: Janicke Yttervik

Bar på hemmelighet

Overgrepene var en ting hun skammet seg over.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Det ga meg et veldig dårlig selvbilde. Jeg bar på en stor hemmelighet, som jeg ikke kunne snakke med noen om, jeg visste ikke at det hadde skjedd med søsteren min også. Jeg hadde ei jente i klassen som het Gry, jeg husker jeg tenkte at hun var alt jeg ikke følte meg som, pen og ren og med langt lyst og hår, sier Beate.

Akkurat når overgrepene sluttet husker hun ikke.

– Det går i en grøt alt sammen, men jeg tror var rundt 11 år gammel.

Det var storesøsteren, som var sju år eldre, som til slutt fikk faren til å slutte å forgripe seg på Beate.

– Hun kom inn på rommet og tok ham på fersk gjerning, og sendte meg ut mens hun pratet med ham. Da var hun veldig sinna, og ba meg si ifra hvis det skjedde igjen, og at vi kunne snakke mer om det når vi ble voksne, sier Beate.

Dermed var det slutt på overgrepene. Men det ble ikke bra hjemme av den grunn.

For barna fikk rett som det var juling av far, helt fra de var små. Beate husker fortsatt hoppetauet han brukte til å slå dem med, som han hadde knyttet små knuter på.

– Men så var det en biltur, hvor vi satt i bilen alle seks, hvor det ble opplyst på radio at det var kommet en lov som sa at det ikke var lov å slå barn. Da ble det helt stille i bilen. Etter det stoppet volden opp. Men han sa mange ganger senere at hadde det ikke vært for loven så hadde vi fått juling. Men han turte ikke slå oss etter det, sier hun.

Men kjeftingen, sinnet, mobbingen og trakasseringen fortsette. Faren syntes det var underholdning, husker Beate.

– Jeg løp mange ganger gråtende til skolebussen da jeg var liten, forteller hun.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Til USA

Da hun på videregående skole fikk høre om muligheten for utveksling til USA, grep hun sjansen og dro over dit i 1981. Der kom hun til en fin familie, en familie som hun fortsatt har god og nær kontakt med.

Nye forbilder: Beate Sommer forteller at hennes biologiske foreldre sviktet, men at hun fikk nye forbilder, gjennom utvekslingsåret i USA. Foto: Janicke Yttervik

– Mine biologiske foreldre sviktet. Men gjennom denne familien i USA fikk jeg nye forbilder. Det er så fort gjort å bli foreldre. Det betyr ikke at man er en god person i barnets liv. Andre kan gjøre den jobben mye bedre, sier hun.

Første gangen hun hørte ordet «incest» var i 1983, da en amerikansk film ble vist på NRK. I forkant av filmen ble det opplyst om et telefonnummer man kunne ringe, til en krisetelefon. Dagen etter sto det i avisene at telefonlinja hadde blitt helt sprengt den kvelden.

– Det husker jeg satt i gang mange tanker hos meg, jeg skjønte at jeg hadde vært gjennom noe som var ganske alvorlig, og ulovlig. Det fikk et navn. Overgrep handler mye om makt, og faren min var enebarn, og vokste opp med fine foreldre. Han ble en person som ikke ble trent på å kjenne grenser. Han forsynte seg av det han ville ha. Han var en forvokst drittunge, helt grenseløs. Det blir det farlige mennesker av. Man kan stagge en treåring, men ikke en voksen mann. Da blir det plutselig farlig.

Skrev brev

Beate ønsket å ta en opprør med faren, og skrev et brev til han. I brevet skrev hun hva hun synes om det han hadde gjort, og alt det hadde påført henne. Hun følte et behov for et oppgjør, særlig etter at hun ble gift.

– Da jeg giftet seg med Arne, kom mange av de gamle følelsene tilbake igjen. Bare det å skulle bo sammen med en voksen mann, da ble alle ting man slet med mye tydeligere. Jeg måtte bruke så mye ressurser på å håndtere mitt liv, ting som min far hadde påført meg, sier hun.

Skrev brev: Beate Sommer skrev brev til faren, i et forsøk på et oppgjør. Brevet førte ikke til noen reaksjoner hos faren, men bidro til sitater i en bok, laget av datteren Guro. Foto: Janicke Yttervik

Brevet fikk hun ingen respons på. Senere snakket hun og faren sammen, men heller ikke det førte til noen reaksjoner fra faren.

– Jeg satt inne på det gamle barnerommet mitt, jeg låste døra og satt der inne sammen med han. Jeg hadde et behov for et opprør. Jeg var så sinna. Jeg var sintere enn han. Maktbalansen ble kanskje byttet litt om da, men det ble uansett ikke som jeg hadde tenkt. Han var ikke lei seg, han syntes bare synd på seg selv. Han sa aldri unnskyld. Det var det jeg ønsket, at han skulle ta ansvar for det han hadde gjort. Han kunne ha ødelagt livet mitt, hvis jeg ikke hadde lagt ned denne innsatsen selv og fått god hjelp av mange ressurspersoner rundt meg. Og jeg har ikke et ødelagt liv i dag, jeg har et bra liv, ikke på grunn av disse tingene, men på tross av, sier hun.

Det siste oppgjøret med faren tok Beate sammen med Arne, søsteren hennes, svoger og moren.

– Faren min sa hele tiden at jeg ikke måtte fortelle noe til mor, fordi hun ville blitt så lei seg. Men mamma må ha visst det likevel. Og da hun fikk høre om det sa hun ingenting og det kom ikke en eneste unnskyldning fra henne. Hun sa at hun hadde mistenkt noe, men hun hadde valgt å ikke gjøre noe med det. Og hun hadde ingen unnskyldninger.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Da moren døde hadde hun gitt beskjed om at hun ikke ønsket blomster i begravelsen, men en sum til Stine Sofies Stiftelse.

Håp: Beate Sommer håper at ved å dele sin historie kan temaet løftes frem og kanskje hjelpe andre. Foto: Janicke Yttervik

– Hun visste at jeg brydde meg mye om stiftelsen. Kanskje det var hennes måte å si unnskyld på, at begge døtrene var blitt misbrukt av mannen hun valgte å dele livet med. Det var nok mer enn hun orket å ta inn over seg.

Faren døde for 25 år siden, moren døde for fem år siden. Saken ble aldri politianmeldt, men hele familien var etter hvert klar over det som hadde skjedd.

Datteren lagde bok

– Da mamma døde ble det ryddet på loftet. Der fant vi gamle filmruller fra min oppvekst.

Siden Beates datter Guro gikk på Oslo Fotokunstskole fikk hun filmene og bildene. Historien om morens oppvekst visste Guro om fra før, den hadde hun fått høre om i ungdomstiden.

På skolen hun gikk på fikk hun en oppgave. Oppgaven ville hun bruke til å få fram temaet. Det synes Beate var veldig greit.

– Jeg syns det er så viktig å snakke om. Jeg synes det var fint å kunne løfte dritten opp av grøfta og bruke det til noe godt, som hun sier.

Resultatet ble en bok, fylt med bilder fra Beates oppvekst, sammen med setninger fra brevet hun skrev i oppgjøret med faren. Boka fikk navnet «Far». Boka ble stilt ut på skolen, og fikk god respons.

Laget bok: Datteren til Beate Sommer, Guro, laget bok om barndommen til moren. Foto: Janicke Yttervik

På den tiden jobbet Guro på en fotobutikk, sammen med Maren Klakegg. Maren gikk på privatskolen Vesterdal og skulle i gang med en bacheloroppgave, sammen med Simen Samdal. Hun ville ta temaet videre til en film. Hun fikk bruke timene med film fra Beates oppvekst. I tillegg var hun med på jobben hennes på sykehuset, der Beate er avdelingssjef på laboratoriet, hun filmet hjemme i leiligheten i Skonnertveien sammen med barna Guro og Espen, brukte filmer fra Skifestivalen, hvor Beate er aktiv, og fra ekspedisjonene hun har hatt med Stine Sofies Stiftelse.

Sterkt: Beate Sommer synes det er sterkt å se filmen om seg selv. Foto: Janicke Yttervik

– Jeg sa ja til å gjøre filmen, fordi jeg hadde truffet Maren, og jeg hadde erfart at ved å vise fram boken så fikk jeg god respons. Jeg har brukt mye av livet mitt på å skjule en skamfull historie. Nå vises den fram, og det gjorde til at den ble mindre skamfull. Jeg er ikke stolt av historien min, men jeg er stolt av meg selv, sier Beate. Hun vil vise at det går an å få et bra voksenliv, selv om starten av livet ikke var bra.

Gamle bilder: Filmen inneholder bilder fra barndommen, men også fra voksenlivet hennes. Foto: Janicke Yttervik

På tur med stiftelsen

I voksen alder har hun knyttet et nært forhold til Ada Sofie Austegard og Stine Sofies Stiftelse. Turene Austegard har tatt har også Beate engasjert seg i, og har vært med på flere av dem. Hun har syklet Lindesnes-Nordkapp, gått Trondheim-Oslo og rodd fra Grimstad til Oslo. Alt sammen til inntekt for en barndom uten vold og overgrep.

– Det er en viktig jobb stiftelsen gjør. Tenk om noen hadde sagt til meg at hvis sånn og sånn skjer så kan du ringe det telefonnummeret. Stiftelsen er rundt i barnehager og skoler og snakker med ungene. Nå vet jo seksåringer hva som er lov og ikke lov.

Oslo: Beate Sommer og en stor gjeng rodde fra Grimstad til Oslo, for en barndom uten vold og overgrep. Foto: Privat
Fjelltopp: I 2013 nådde Beate Sommer Kilimanjaro, sammen med blant andre Ada Sofie Austegard og Cecilie Skog. Foto: Privat

Filmen

Simon Samdal og Maren Klakegg gikk på privatskolen Vesterdal. De to sammen laget filmen om Beate.

– Det var bacheloroppgaven vår, vi tenkte at dette er en historie som må bli fortalt. Og da Beate sa ja begynte hele prosessen. Vi har fått så respekt for Beate, dette viser at uansett hva som møter deg i livet så velger man om man vil legge seg ned og være offer, eller ta tilbake makta over eget liv. Vi har fått tilbakemeldinger på at dette treffer folk. Det er en utrolig historie, og det var veldig sterkt å jobbe med, sier Maren. Hun tror filmen har slått bra an på grunn av Beate som person.

– Beate skinner gjennom som en person som er åpen og ærlig, og hun har stor troverdighet i alt hun sier. Temaet er tabu, men det viser at man kan få et godt liv selv om man har vært gjennom dette, og det er viktig at det snakkes om, sier Maren.

Og dokumentaren lever videre i filmverden. Den var nominert og gikk videre til semifinale på BAFTA (Britisk Academy og Film and Television Arts).

Filmen kom også videre på NUFF, en nordisk filmfestival for unge filmskapere. Der vant den beste film i kategorien unge filmskapere mellom 21–26 år.

Den er også videre i semifinalen til Student Academy Awards.

Beundrer Beate

Ada Sofie Austegard i Stine Sofies Stiftelse skryter av Beate.

– Da jeg ble kjent med Beate, kjente jeg ikke til hennes historie. Hun kom inn i forbindelse med turene i regi av stiftelsen. Hun er en veldig dyktig organisator og veldig sporty, med et fantastisk humør. Hun er et herlig menneske å være sammen med. Beate er også en ressurs for byen, med alt hun er engasjert i. Da historien etterhvert kom fram, var hun klar på at den skulle være til hjelp for andre. Hun hadde gått videre, noe som jeg beundrer henne for, at hun har klart å legge det bak seg og gå videre. Samtidig må man ta med seg en vond historie som av og til kommer til overflaten, sier Austegard.

Hun forteller at overgrep blir oppdaget og snakket mer om nå enn før. Og hun understreker viktigheten av filmen til Beate.

Trondheim: Beate Sommer gikk fra Trondheim til Oslo sammen med blant andre Ada Sofie Austegard og Hilde Erdvig, 640 km, for en barndom uten vold. Foto: Privat

– Den er viktig med tanke på at folk kan ser hvordan hun har håndtert sitt voksne liv, hvordan hun har valgt å være i god form, sosial, ute blant folk. Mange sliter etter en vond barndom, mens hun har håndtert det på den måten som er rett for henne. Hun har gjort det på en fantastisk måte som jeg ser veldig opp til. Jeg har sett filmen selv, og det er ikke bare en sterk historie, men også en god kvalitet på filmen, sier hun.