Nobelprisen: 12. november 1920 kunne Adressa melde at Knut Hamsun mottar Nobelprisen i litteratur. Foto: Faksimile Adressa

Slik reagerte Hamsun da Adressa ringte om nobelprisnyheten

Det er 100 år siden Knut Hamsun i 1920 ble tildelt Nobelprisen i litteratur for romanen Markens grøde fra 1917.

Det var Grimstad Adressetidende som først kunne meddele forfatteren nyheten, da de ringte til Nørholm for å få dikterens reaksjon. Det var Marie Hamsun som tok telefonen. Dette var på morgenen en dag i november, og Knut Hamsun satt som vanlig i ensom majestet og inntok sin frokost. Selv om det var strengt forbudt å forstyrre ham under måltidet, var dette en så uvanlig beskjed å få, at hun dristet seg til å fortelle det med en gang. Hamsun selv var av en annen oppfatning. Han svarte kort at dette forandrer ingenting for dem nå. Hun ble bryskt avvist da hun spurte om æren. «Så, syns du ikke jeg får ære nok», avfeide han henne kort og bitende.

Senere mottok Knut Hamsun et telegram fra den svenske ministeren i Kristiania som med disse ordene bekjentgjorde utmerkelsen for vinneren:

På uppdrag av Svenska Akademiens sekretärare har jag äran meddela att Nobelpriset i litteratur tillerkänts Eder. Jag ber Eder mottaga mina varmaste lyckönskningar med anledning av denna välförtjänta utmärkelse.

Hamsun var den andre nordmannen som hadde mottatt Nobelprisen i litteratur. Tidligere hadde Bjørnstjerne Bjørnson mottatt den i 1903, og senere kom Sigrid Undset til å motta den i 1928.

Aftenposten hadde også et stort oppslag om nobelprisvinneren Knut Hamsun.

Hamsuns reaksjon

Hamsuns første reaksjon skulle senere avløses av andre følelser. Han var ikke sen om å takke sine velgjørere for det de hadde gjort for at han endelig kunne kalle seg Nobelprisvinner. Det var ikke en selvfølge at nettopp Knut Hamsun skulle få dette glade budskapet i 1920. Dagene etter meddelelsen var det hektisk telegramvirksomhet til og fra Nørholm. Hamsun var overbevist om at hans svenske forfatter- og tegnervenn, Albert Engström var medansvarlig for at han endelig hadde fått utmerkelsen. Hamsun trodde at Engström hadde hatt en direkte medvirkning i utnevnelsen, noe som betviles i ettertid. Engström var på dette tidspunkt ikke medlem av Svenska Akademien. Det ble han først i 1922. Det vi vet helt sikkert er at en annen mann var sterkt medvirkende til at Hamsun fikk prisen dette året. Og det er Erik Axel Karlfeldt som var sekretær for Nobelkomiteen og den som foreslo Knut Hamsun i 1920. Han fikk støtte fra komiteens formann og ett medlem til, og dermed var Hamsun sikret prisen.

Knut Hamsun med familie på Nørholm: Knut Hamsun med familie på Nørholm Foto: Arkiv

Men Hamsun var ikke bare beskjeftiget med brevskriving i ukene fra offentliggjøring til overrekkelse. Først prøvde han å unngå den offentlige seremonien, men etter hvert som han skjønte at det hele var uunngåelig, var det andre ting som bekymret ham. Marie Hamsun som levde tett på vinneren, la merke til de skiftende overgangene, og at han med tid og stunder forberedte seg til banketten og overrekkelsen på sin måte.

Da Hamsun endelig hadde akseptert at han måtte reise, kom forfengeligheten også fram. Dette antok en litt klønete framtoning, da han i sitt takkebrev til forslagsstilleren også tok opp de mer prosaiske sidene ved prisen. Han skrev til Karlfeldt og ba ham å hjelpe seg med å skaffe den riktige bekledning til seremonien.

Men hans forfengelighet stoppet ikke ved hans egen person. Da Marie kom tilbake fra Kristiania med sin nye ervervelse, lot ikke Hamsuns reaksjon vente på seg. Marie hadde kjøpt en sort silkekjole i rokokko som lå stramt rundt livet og var overstrødd med stenkullsperler og pyntet med en stor, lyserød rose. Resten av kjolen var i brusende taft. Da hun tok på seg den parisiske prakten, utbrøt Hamsun:

«Slik går det når en ikke er med selv! Har du virkelig tenkt å gå slik, vintersdag og bar til langt ned på brystet? Dette er ingenting å berge helsen i, men kanskje kan det gå an å felle inn noe ...?»

Artikkelen fortsetter under annonsen.

«Felle inn noe! Det er jo en modell», hadde Marie svart med gråten i halsen. «Og alle i forretningen syntes den kledde meg ... og ... og den er jo bare bitte litt nedringet.»

Hamsun var rask med å spørre: «Og hvorfor skal den være ”bare bitte litt nedringet”, bare bitte litt ubluferdig ...!»

Enden på disputten mellom ektefellene ble at Marie måtte reise til Grimstad og kjøpe svart tyll som skreddersønnen Knut Hamsun hjalp til med å sy på med skjelvende hånd.

Opptakten til prisen

Tildelingen av Nobelprisen i litteratur til Hamsun var ikke en likefram beslutning. Hamsun hadde vært framme i diskusjonen tidligere, uten å få den. I krigsårene 1914 og 1918 ble det ikke delt ut noen Nobelpris i litteratur, og prisen for 1919 ble delt ut først i 1920 i samme seremoni som utdelingen til Knut Hamsun.

Hamsun ble foreslått til Nobelprisen i litteratur tre ganger før han fikk den. Den første gangen var i 1918. Forslagsstilleren var Harry Fett, norsk kunsthistoriker, antikvar og fabrikkeier som hadde stor tro på kunstens velgjørende oppdragelse og virkning. Hamsun var klar over at han var blitt foreslått til prisen, men hadde ingen tro på at han skulle bli tildelt den. Han skrev derfor et brev til Fett hvor han ba ham om å ikke ha for store forhåpninger på hans vegne. På dette tidspunktet bodde Marie og Knut Hamsun fortsatt i Larvik, først på senhøsten i 1918 ble Nørholm kjøpt og de flyttet inn.

I skrivestua: Her er Knut Hamsun avbildet i arbeid på Nørholm.

Fett hadde imidlertid stor tro på Hamsuns kandidatur og et sterkt ønske om at han skulle få prisen. Derfor foreslo han ham igjen året etter, i 1919. Da hadde imidlertid en annen norsk kandidat også kommet opp som en mulighet, og det lå an til intern konkurranse mellom to norske forfattere som begge var høyt aktet blant sine lesere. Den andre kandidaten var Arne Garborg. Han var også blitt vurdert tidligere, allerede i 1916.

I landsmålsavisen Den 17de Mai, hvor Garborg i sin tid hadde vært redaktør, var det i august-september 1919 høylytte spekulasjoner og diskusjoner om hvem som fortjente prisen mest av Arne Garborg og Knut Hamsun. I avisen foreslo Olav Midttun, som var dosent i nynorsk, at Nobelprisen i litteratur måtte gis til Garborg framfor Hamsun, fordi Garborg var en mer idealistisk dikter og en åndsfører for sitt folk.

Debatten forplantet seg, og ble tatt opp i avisen Nationen og i flere svenske aviser. Aftenposten derimot, var helt taus. For Hamsun var dette det verst tenkelige utgangspunkt, og han trygler Harry Fett i et brev om å la være å fremme hans kandidatur. Han ønsket for enhver pris ikke å dele Nobelprisen med en nynorskbruker.

Utfallet av hele debatten og mannjevningen var at ingen ble tildelt Nobelprisen dette året, og prisen ble overført til året etter. Året etter ble Hamsun igjen for tredje gang foreslått som kandidat til litteraturprisen, og endelig trakk han det lengste strået.

Hamsuns kandidatur til Nobelprisen var, som vi kan forstå, ikke det sterkeste. Han ble som sagt nominert tre ganger, og i den forbindelse vurdert den første og den siste gangen av Svenska Akademien. Han ble vurdert første gangen i 1918 av Per Hallström som hadde vært medlem av Svenska Akademien siden 1908. I sin 25 siders lange analyse av Hamsuns forfatterskap, gir Hallström en karakteristikk av hans romaner, skuespill og dikt, og han er ikke udelt begeistret for Hamsuns produksjon. Romanen Sult kaller han vagabondromantikk, men anerkjenner den kunstneriske kraften og det språklige mesterverket. Romanen Mysterier faller ikke i smak, og betegnes som et sammensurium av en bok. Og i romanen Redaktør Lynge finner han Hamsuns ubehjelpelige svakhet som moralist; han vil ingenting i verket, bare å vise hvor briljant han kan fekte. Skuespillet Aftenrøde får stemplet nordisk indignasjonsdiktning, og i forbindelse med et annet skuespill, Munken Vendt, fnyser han at det er ufattelig hvordan den norske patriotismen har fått et slikt virrvarr til å gjelde som en litterær bragd.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Forfatteren Knut Hamsun på sine eldre dager i Grimstad.

I romanen Pan finner han imidlertid noen oppløftende sider ved Hamsuns diktning. Her påpeker han at den hamsunske poesien aldri har kommet nærmere storhet enn i denne boken. Men det er når han tar for seg romanen Markens Grøde at superlativene tas fram. Boken er en stor og gledelig overraskelse.

Det hele skulle vurderes opp mot paragrafen i Alfred Nobels testamente som sa at litteraturprisen skulle belønnes "den som inom litteraturen har producerat det utmärktaste i idealisk riktning". Og det er dette ordet idealisk, som ble tolket som idealistisk, at Hamsun ble felt i 1918. Harry Fett ga seg imidlertid ikke, og foreslo Hamsun igjen året etter. Men først i 1920 falt det ut i Hamsun favør, og da på bakgrunn av Markens Grøde alene, og ikke hele forfatterskapet.

Oppholdet i Stockholm

Reisen til Stockholm ble mer strabasiøs enn ønskelig. Hele høsten hadde det vært konflikt i jernbanen, og da ekteparet Hamsun skulle ta toget fra Kristiania til Stockholm ble de stanset av en streik som nettopp var brutt ut. Det løste seg til slutt ved at de fikk tak i en drosje og ble kjørt til Charlottenberg hvor de kunne gå på stockholmstoget. I Stockholm ble de tatt imot av Engström på Grand Hotel Royal.

NØRHOLM. 1995 ble Stiftelsen Nørholm opprettet, ved gavebrev fra daværende eier Victoria Hamsun.

Selve prisutdelingen fant sted i Musikaliska Akademiens sal. Etterpå var det bankettmiddag. Knut Hamsun hadde Selma Lagerlöf til bords. Knut var rolig og avslappet og underholdt seg interessert med borddamen sin. Rolig var derimot ikke Marie Hamsuns bordkavaler August Krogh. Dansken Krogh var blitt tildelt Nobelprisen i medisin for den kapillærmotoriske regulasjonsmekanisme.

Bankettmiddagen besto av en storslagen syvretters meny.

Etter middagen var det fest og en mer løssluppen stemning. Det ble en livlig kveld for mange, og for Knut Hamsun ble det nok en ekstra fuktig natt. Som vi kan forstå av Maries erindringer hadde ikke Nobelprisen forandret på noe, han var like generøs som alltid og lot seg rive med. I de små timene kom Albert Engstrøm med Knut Hamsun som var mer enn villig til å dele reisekasse og nobelpengene med hotells stab. Da Knut Hamsun våknet på sofaen morgenen etter, utbrøt han til Marie:

Kjære, har jeg ligget hele natten uten slips!

Det var det eneste plagget hun hadde klart å få kledd av ham før han sluknet på sofaen.

Jeg vil til slutt avrunde denne historien om Hamsuns Nobelpris med talen som han holdt under banketten i Stockholm. Den var ikke lang, men oppsummerte hvordan Hamsun opplevde tildelingen av Nobelprisen, og hva den aldri kunne erstatte.

MINE DAMER OG HERRER!

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Nei hva skal jeg gjøre overfor en så hjertelig elskverdighet!

De løfter meg iværet og jeg mister fotfestet, salen farer av sted med meg. Det er ikke godt å være meg nu, jeg er blitt tykk av ære og rikdom i kveld, men den siste hyldest den var en bølge, den får meg til å svaie.

Det kommer meg da til gode at jeg også før i livet – i ungdommens dager – kan ha vært i det tilfelle at jeg har svaiet. Jeg er da fristet til å si at alle livets ting kommer til gode engang.

Men jeg skal vel vokte meg for å tale visdom til en så utvalgt forsamling – især efter at den store videnskap har hatt ordet. Jeg har å takke Akademiet og Sverige på mitt lands vegne for æren som er vist meg. Personlig har jeg å bøye mitt hode under vekten av en høy utmerkelse. Jeg er stolt av at Akademiet har tiltrodd min nakke styrke nok til å bære den.

Jeg skriver mine bøker på min lille vis, men jeg har lært av alle, ikke minst av svensk diktning, ikke minst av den siste menneskealders svenske lyrikk. Og hvis jeg nu var litt forfaren i litteratur så ville jeg utvikle dette noe bedre, i tilknytning til den siste tale. Men det vill jo bare bli utvortes flinkhet og munnprat fra min side, uten en eneste brysttone. Jeg har heller ikke ungdom til det, jeg orker ikke.

Hva jeg heller ville i denne stund, i alt dette lys og i denne strålende forsamling – det var å gå om til hver især av Dem med blomster og vers og gaver, å være ung igjen, å ri på bølgen. Det var det jeg ville – for en stor anlednings skyld, for en siste gangs skyld. Jeg er blitt tykk av ære og rikdom i kveld – javel, men jeg mangler det viktigste, det eneste, jeg mangler ungdom. Uansett hva jeg burde nu – uansett hva som passer best – jeg tømmer mitt glass for alt ungt, for Sveriges ungdom, for all ungdom!

Artikkelen er skrevet av Anita Estensen, leder av Grimstad bys museer