Innsendt bidrag: Grimstads kulturhus var stedet for høstens store musikalske begivenhet i byen. Da hadde Musikkens Venner i Grimstad invitert til kammerkonsert med musikere fra selveste Krinkastingsorkesteret (KORK Kammer). Anledningen var markeringen av at foreningen, som har betydd så mye for formidlingen av klassisk musikk i Grimstad, «fyller» 50 år denne høsten.

Tre komponister

Programmet for kvelden var sammensatt av ulike kammerbesetninger der de ulike instrumenttypene fikk vist seg fram. Det var tre komponister representert, med ett påfallende fellestrekk:

Alle tre hadde en fortid vidunderbarn. Wolfgang Amadeus Mozart, selve personifiseringen av dette fenomenet, var forbildet for en hel rekke av mer eller mindre kjente komponister som viste usedvanlige evner innen musikk fra veldig unge år.

Kveldens først verk ut; Adagio, Variasjoner og Rondo over et russisk (ukrainsk?) tema for klaver, fløyte og cello er komponert av Johann Nepomuk Hummel i 1818. Han var kun 7 år da Mozart hørte han spille klaver, ble mektig imponert og spådde en lysende karriere for den unge poden. Det er blitt sagt at Hummel var sterkt overvurdert i sin samtid og tilsvarende undervurdert i ettertid, med andre ord aner vi et dramatisk fall i anerkjennelse.

Sett på som gammeldags?

Kanskje ble hans wienerklassiske stil fort sett på som gammeldags i de første tiårene av 1800-tallet da romantikken slo til for fullt i musikken. Hans trio, her spilt av Sveinung Bjelland – klaver, Anne Karin Hauge – fløyte og Sverre Barrat-Due – cello, er ikke likevel ikke uten romantiske tendenser.

Det russiske melodien som er grunnlaget for hele verket, klinger lett melankolsk. Barrat-Dues fyldige og intense cello fraseringer i de rolige variasjonene var fullblods romantiske i sin stil.

Den briljante og virtuose pianostilen, som Hummel ble så berømt for, er i høyeste grad også til stede i dette verket, sikkert og presist utført av Bjelland. Det er imidlertid fløytestemmen som skaper den poetiske grunnstemningen i mye av musikken i dette verket, og her viste Hauge seg fram som en fløytist av ypperste klasse.

Klaveret i sentrum

I motsetning til Hummel er Wolfgang Amadeus Mozart kanskje den største stjernen på den musikalske himmelen. Hans musikk ble aldri glemt, selv om de musikalske strømningene har endret seg radikalt siden slutten av 1700-tallet. På kveldens program sto enda et verk med klaveret i sentrum, nemlig Kvintett for blåsere og klaver komponert i 1784.

Her finner vi Mozart på terskelen til sine største musikalske triumfer og på høyden av sin skaperkraft. Han er 28 år og ikke lenger et vidunderbarn, men en ekstremt hardtarbeidende frilansmusiker som prøver å livnære seg som pianovirtuos og operakomponist. Mellom virtuose klaverkonserter og operaens dramatikk finner vi disse årene en rekke geniale kammermusikkverk fra Mozarts hånd. Kveldens verk hører helt klart innunder denne kategorien.

Kvintetten er perfekt balansert og proporsjonert både i uttrykk og form. Det magiske med Mozarts musikk er for mange den subtile vekslingen mellom lys og mørke, (dur og moll om man vil) der den tilsynelatende overfladiske stemningen brytes av et dypere alvor. Den vakre kombinasjonen av blåsere med klarinett, fagott, obo og horn, i samspill med klaveret ga tydeligvis Mozart en helt spesiell mulighet for ham til å utforske disse kontrastene. Björn Nymans tone i klarinetten var intenst vakkert, fagotten ble traktert med stor dyktighet av Embrik Snerte, Mari Tetzlaff sin obo understrekte de overjordiske vakre melodiene i Mozarts musikk, og hornist Joar Jensen tok seg erfarent av de mer jordnære klangene (horn var et velkjent jaktinstrument på Mozarts tid). I sentrum for det hele satt Sveinung Bjelland ved klaveret, med et lydhørt, teknisk bunnsolid spill.

Kanskje kveldens høydepunkt

Etter pausen kom det som for mange kanskje var kveldens høydepunkt. Felix Mendelssohns Oktett for strykere framstår som intet mindre enn et mirakel. Komponert i 1828 da han kun var 16(!) år, men framstår allerede som et fullblods romantisk verk. Samtidig er det gjennomsyret av den unge komponistens beundring for sine store forgjengere.

Mendelssohn fikk, (i motsetning til Mozart) en lykkelig barndom og en solid musikalske utdannelse på en gang. Hans kjennskap til – og beundring av blant andre Bach og Händel gjorde han i stand til å kombinere avanserte komposisjonsteknikker med sin egen ungdommelige energi og følsomhet. Oktetten er skrevet for åtte separate strykestemmer, noe som gir et spennende vev av stemmer og instrumentkombinasjoner. Annar Follesø ledet an fra 1. fiolinen i en mektig førstesats full av kontraster og romantiske følelsesutbrudd.

Den vemodige andresatsen får den perfekte motvekt i scherzoen som etterfølger. I denne satsen viser Mendelssohn evnen til å framkalle en leken, nærmest «alveaktig» letthet, noe som snart skulle bli hans varemerke. Det er allikevel finalen som trumfer det hele; en veritabel oppvisning i avansert komposisjonskunst, pakket inn i instrumental virtuositet og energi. Her fikk alle de åtte strykerne anledning til å skinne og vise (hvis det fortsatt skulle være noen tvil), hvilken skyhøy musikalsk standard musikerne i dette orkesteret besitter.

De ulike verkene ble introdusert på forbilledlig måte slik, informativt men uformelt i stil. Avslutningsvis fikk Musikkens Venners æresmedlem, stifter og mangeårige formann Turid Knutsen høyst fortjente blomster for sin innsats. Takk til Musikken Venner for konserten og gratulerer med 50 år i musikkens tjeneste!

Espen Sørensen