– Kledningen er best på bygget fra 1797. Den er litt dårligere på hovedhuset fra 1897, og desidert dårligst på kårboligen fra 1997. For hvert hundreår har kvaliteten på det vi setter opp, blitt dårligere, konstaterer Ola Fjeldheim (55).
Ola Fjeldheim ble gårdeier før han visste ordet av det, da han som 26-åring i lærerjobb krevde odelsutløsning av barndomshjemmet. Mange år har gått med på restaurering av familiegården ved Ullensaker i Viken.
− Jeg har alltid vært interessert i historie og gamle bygg, og leste Snorres kongesagaer allerede som 11-åring. Foreldrene mine tok meg ofte med på steder som Gamle Hvam og Maihaugen, forteller Fjeldheim.
Med på bølgen
For Fjeldheim har interessen også blitt til jobb. I april har han vært generalsekretær i Fortidsminneforeningen i ti år.
– At flere ønsker å ta gode miljøvalg, er opptatt av godt håndverk og til dels å ta vare på historie, gjør at vi ikke er noe mindre aktuelle enn før. Vi er med på den bølgen, fastslår han.
Antallet lokallag har gått fra 10–12 til over 50 i løpet av det siste tiåret.
– Det lokale engasjementet øker. Det øker igjen bevisstheten og bidrar til at kunnskap deles, sier han.
Sakte, men sikkert
På tidspunktet han tok over familiegården Oppistua på Algarheim på Østlandet, var de gamle husene i dårlig forfatning. Hovedhuset hadde stått tomt i fem år. Her er første etasje en gjenbrukt tømmerkasse fra det tidligere våningshuset fra 1700-tallet.
− Jeg jobbet meg sakte, men sikkert framover. Det første jeg gjorde i hovedhuset, var å sette i stand kjøkkenet og finne ut hvilke farger det hadde hatt, forteller Fjeldheim.
Deretter etterisolerte han gulvet, restaurerte de gamle vinduene og fikk satt inn innervinduer. Kulturminnefondet støttet istandsettingen av vinduene.
For 20 år tilbake var det ikke enkelt å finne informasjon om bygningsvern. Fjeldheim meldte seg derfor inn i Fortidsminneforeningen, som omtrent var det eneste stedet man kunne finne folk med kunnskap.
− Jeg har gjort mange feil underveis, som jeg har lært massevis av. For eksempel er spisestua malt med linoljemaling, og jeg brukte rull på veggene, noe som er helt uhørt. Overflaten ser helt corny ut for de som vet hvordan den burde være. Men jeg har valgt å beholde det slik fordi mine feilgrep også er en del av husets historie, forteller han.
Veien blir til
− Når du eier et gammelt hus, finner du fort ut at det er lønnsomt å skaffe seg kunnskap. Det blir avgjørende å finne de rette å snakke med som kan hjelpe deg med å forstå huset og ta valg som fungerer, sier han.
Etter hvert fikk han selv flere jobber innenfor bygningsvern. Men også erfaringene fra restaurering av egen gård har kommet godt med som generalsekretær i Fortidsminneforeningen, i møte med både forvaltningen og huseierne.
– Fortidsminneforeningen holder ofte kurs og er der for å hjelpe huseierne, påpeker han.
Bryggerhus og tømmerlåve
På sin egen gård måtte Fjeldheim berge bryggerhuset like etter overtakelsen. Sammen med dyktige fagfolk ble de plukket ned bit for bit og satt opp igjen.
I en annen tømmerbygning på gården er det i dag festlokale som brukes til utleie. Bygningen på 160 kvadratmeter sto opprinnelig i Østerdalen, der den tjente som fjøs. Det ble tatt ned på fire dager og fraktet til Oppistua i 2009.
Og nylig reiste det seg nok en bygning på gården.
– Jeg hadde tatt vare på tømmeret fra en husmannsstue i nabolaget som ble revet for en stund tilbake. Jeg hadde egentlig gitt det opp, men så måtte jeg ha noe å finne på under pandemien. Her er det mest mulig gjenbruk og kortreist. Bjelkelaget kommer fra en låve som ble revet, og panelet er fra det lokale sagbruket, forteller han.
Sist malt i 1840
Generalsekretæren brenner for å formidle miljøperspektivet knyttet til bevaring av gamle bygninger.
− Å ha respekt for andre enn seg selv er en viktig grunnholdning i livet. Å være bevisst klima og miljø handler om respekt for de som skal komme etter oss. Mens kulturminnevern på mange måter handler om å ha respekt for de som har vært her før oss. Jeg synes det er en fin ramme å fungere i, konstaterer Ola Fjeldheim.
Han påpeker at gamle hus gjerne er bygd med kortreiste og miljøvennlige materialer, med mye håndverk og lite fabrikkproduksjon. Og om husene skulle gå ut av bruk, er materialene gjenbrukbare og nedbrytbare.
− Panelet på bryggerhuset på Oppistua ble sist malt i 1840 og kan fint stå i 150 år til uten at vi trenger å gjøre noe. River man et gammelt hus og bygger et passivhus, er det først klimavennlig og «inntjent» om 40–60 år. Skal vi ta FNs klimarapport på alvor, så har vi ikke den tiden, påpeker gårdeieren og generalsekretæren.
Skogsdrift
Hvordan man kan drifte skogen for å få materialer av bedre kvalitet, er også et tema han jobber med.
– Generelt kan man si at hus som har stått i 3–400 år, har bevist at de er av bedre kvalitet. Ser du nærmere på dem, får du en del svar og hint om hva som funker og ikke. Det i seg selv er en slags testlab, sier han.
Det skjedde noe med byggeskikken i Norge etter andre verdenskrig.
– Vi bør bruke trevirke som varer lenger, enkelt og greit. Det er bestandsskogbruket og flatehogsten som på mange vis punkterer kvalitetsmaterialer. For å få materialer og hus som varer, bør skog få stå lenger og hogges slik at man tar ut modne trær og lar resten stå. Slik får vi også et bedre biologisk mangfold og binder mer CO2 i skogen, påpeker Fjeldheim.
Karen Gjermundrød / NTB