Karen Gjermundrød/NTB
Generasjonene bodde nær hverandre fra før, ettersom yngstedatter Marianne Lien (56) hadde bosatt seg i huset nedenfor foreldrenes funkishus fra 1930-tallet. Da Anne-Marie Lien (88) ble enke, diskuterte de tre barna hva som ville være best for moren.
– Huset jeg bodde i, var for stort for ett menneske. Jeg bodde der alene i to år, men så for meg at jeg måtte finne meg en leilighet, forteller 88-åringen.
Marianne og søsknene hennes vurderte alternativene for moren. Det sto også et tilbygg på nordsiden av hovedhuset, som både var uegnet og i dårlig stand.
– Brødrene mine ønsket ikke å overta barndomshjemmet. Alternativet var enten å selge huset og kjøpe leilighet til mor, eller at mannen min og jeg overtok, og bygde et nytt, funksjonelt anneks til mor der tilbygget sto, forteller Marianne.
Den sistnevnte løsningen ble valgt. I samarbeid med Vigsnæs+Kosberg++Arkitekter planla de et arkitekttegnet bestemorhus med en garasje i underetasjen. I 2014 sto bestemorhuset på 139 m2 ferdig. Gårdsplassen danner nå et hyggelig tun sammen med bestemorhuset og den gamle låven.
Historien gjentar seg
– Jeg er veldig fornøyd. Man kan ikke ha det bedre, konstaterer Anne Marie.
Den store eiendommen har lang tradisjon for å huse flere generasjoner samtidig. Anne-Maries svigerfar bodde i sin tid i andre etasje i hovedhuset. Han hadde fått halve tomta av sine foreldre igjen, som bodde i nabohuset. Moren til Anne-Marie bodde også noen år i det tidligere annekset.
– Så vi får se hva som skjer videre. Vi kan ikke styre våre barn og hvor de havner, og så er det et økonomisk spørsmål ikke minst. Samtidig er det en hyggelig tanke at en eller flere kanskje ønsker å bo her, og at vi en dag flytter inn i mors hus, påpeker Marianne.
At Mariannes kjernefamilie skulle flytte tettere på Mariannes mor, var ikke gitt på forhånd.
– Vi trivdes i vårt røde hus i hagen nedenfor barndomshjemmet mitt, og hadde i utgangspunktet ikke tenkt å overta funkishuset. Jeg måtte spørre mannen min om han kunne tenke seg å komme enda nærmere svigermor, og det gikk greit, forteller Marianne.
Usjenert
Arkitektene var opptatt av å tilpasse nybygget til den store eiendommen og eksisterende bygningsmasse. Den opprinnelige eneboligen er et funkishus plassert på en liten kolle.
Den nye eneboligen utnytter den delen av tomta som var regnet som baksiden, mot nord, og har alle boligfunksjoner organisert på ett plan. Ettersom bestemors hus er plassert tett på både naboer og eksisterende enebolig, jobbet arkitektene mye med hvordan de skulle skjerme boligen mot innsyn og samtidig slippe lyset inn.
Det fikk de til ved at bygningen nærmest smyger seg fram for å fange sola og hagen mot sørvest. Det er sjenerøst med vinduer på gavlfasadene, mens fasadene mot nabohusene kun har vinduer i små nisjer for å slippe inn lys.
Det er også etablert espalier, der vintergrønne planter kan skjerme både mot innsyn og sol sommerstid.
– Det er mulig at hun er drittlei meg, ler Anne Marie og kikker på Marianne.
Nå er det mors tur til å lene seg på datteren om hun skulle trenge noe, men de løper ikke ned dørene til hverandre.
– Vi er gode til å si ifra til hverandre innimellom, og det går begge veier. Men det har vært få uoverensstemmelser og fungerer stort sett veldig bra, sier Marianne.
Nedskalering
I bestillingen til arkitektene hadde de noen kriterier.
– Mor ønsket å ha plass til spisebordet sitt sånn at hun kunne invitere gjester, og at det skulle være et gjesterom for overnatting. Og så var det visse møbler hun ville ha med seg som det måte være plass til, forteller Marianne.
Møblene Anne-Marie ville ha med seg fra den store eneboligen, ble tegnet inn i planen for å sikre at de fikk en god plassering.
Selv hadde Marianne og ektemannen et ønske om en felles garasje i kjelleren under bestemorhuset, samt at boligen skulle være skjermet og enkel å vedlikeholde.
Tidlig i prosessen kom ideen om et flatt tak, slik at man ikke skulle se rett inn i et saltak fra hovedhuset.
– Det har fungert fint. I tillegg fikk arkitektene til et samspill mellom husene. Tretakene myker opp betongoverflaten, og det er lagt til rette for vintergrønne klatreplanter flere steder, forteller Marianne.
Det gikk greit å nedskalere mengden møbler og eiendeler, synes Anne-Marie.
– Du var tydelig på at du ville ha med mange av tingene dine, og det var overraskende mye du fikk med deg, kommenterer datteren.
Trygt og sosialt
– Det hele er helt fabelaktig, og det føles trygt å bo her. At alt er på et plan, er lettvint og deilig. Ellers liker jeg vinduene, gjennomlyset og at det er utgang rett ut til hagen, sier Anne-Marie.
Om sommeren står dørene ofte på vidt gap.
– Dette er en drømmesituasjon. Her er det er veldig lett å stikke innom hverandre eller komme på middag til hverandre. Når vi har folk og barn innom, er det lett for mor å komme bort til oss. Gamle venner kan også stikker innom henne når de først er her, sier Marianne.