Kirsten Markhus Underland og Frederick Evenrud fra Ski har nå vært syv uker i Kenya og drevet bistandsarbeid for organisasjonen «Hjelp til Selvhjelp i Afrika».
Torsdag reiste Helge Underland sydover for å bli med på siste trinn av det omfattende grisehus- og biogassprosjektet som gjennomføres. I dag, lørdag, kom alle hjem igjen.

Tøffe opplevelser

– Hvordan er det å være nede i Kenya? Blir det mange opplevelser som gjør inntrykk?
– Ja. En liten underernært og syk gutt, John, er daglig innom huset vårt. Hver gang John ser meg, begynner han å hylskrike, og sånn har det vært siden første gang han så meg for to år siden, forteller Kirsten Markhus Underland. For noen dager siden satt hun i solen, og noen starter en motorsag. John og storebroren er i nærheten og John blir livredd av den sterke motorduren. John slipper broren og løper opp til huset hjelpearbeiderne bor i.
– Den eneste voksne personen i nærheten er meg. Han sier ingenting – bare ser på meg. Jeg klapper på knærne mine og gir tegn til at han kan sitte på fanget mitt hvis han vil. Han vil – absolutt, han er jo livredd! Jeg benytter sjansen og stryker på gutten og trøster han det beste jeg kan. Jeg henter sukkertøy, og han tygger opp drops etter drops. Jeg prøver å vise han hvordan han skal suge på dropsen, men han fortsetter bare å tygge. Han får to bananer, og før jeg har satt meg ned, er de spist. Han er skrubbsulten, skjønner jeg. Jeg henter colaflasken min og gir han den. Jeg har ikke mat i nærheten. Han slapper av etter hvert og prøver faktisk å prate litt, sier Kirsten.

Holdt på å dø

– Gutten er fattig, fillete, skitten og underernært, og det er forferdelig trist å se han forsetter Markhus Underland.
– Jeg har grått over denne gutten før. For to år siden holdt han på å dø, og familien sier det er jeg som reddet han. Ikke fordi jeg gjorde noe spesielt – men fordi jeg gråt over ham. Da ble familien presset av de andre familiemedlemmene til å ta han med til lege, legger hun til.
«Kanini» (kenyanernes navn på Kirsten) tror ikke du tar deg skikkelig av gutten din» – var beskjeden faren fikk. Han hadde ikke penger og mente det ikke var hjelp i å gå til noen doktor. De hadde riktignok prøvd urter og litt forskjellig, men ingenting hjalp. Hva mer kunne en lege gjøre – enn å forlange penger for masse medisiner?
– Jeg ble med til sykehuset og diagnosen var lang. Jeg husker ikke alle sykdommene han hadde, men underernæring var en av dem. John er nå 4,5 år, men mindre enn toåringen vi bor sammen med i huset. Han har dårlig språk og er redd og stakkarslig, forteller Markhus Underland.

«Ikke foto»

Frederick Evenrud bestemmer seg en dag får å ta et bilde av John, selv om gutten også er livredd kameraet. John begynner å gråte og søker trøst hos hushjelpen Benina. Frederick vil gjøre situasjonen bedre og spør hvor gammel gutten er.
– Gutten nærmer seg fem år, sier Benina.
Synet av gutten som ligger som en baby inntil Benina, blir for sterkt for Frederick. Han begynner å gråte og forsvinner inn på rommet sitt.
– Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre som hjemme og slå over på en annen kanal, sier han til Kirsten.
– Det er tungt og oppleve sånne situasjoner. Bare denne ene familien har til sammen seks barn og har mistet fire. Vi hjelper denne familien ved å kjøpe tau av faren. Da er han nødt til å jobbe, og familien får penger til mat. Vi må bare håpe at faren bruker pengene fornuftig og prioriterer barna, avslutter Kirsten Markhus Underland og Frederick Evenrud.
Reise og opphold dekkes i sin helhet av hjelpearbeiderne selv. Hjelp til Selvhjelp i Afrika bidrar kun med midler til prosjektene.
Du kan finne mer info om organisasjonen på www.selvhjelpiafrika.org.